Ukraina-krisen: Det vet vi om integrering av flyktninger

Norge har løpende tatt imot flyktninger, oftest fra lander utenfor EU og Schengen-samarbeidet. Det som er spesielt nå er at vi har en flyktningestrøm innenfor Schengen og at ukrainske flyktninger dermed kan komme lovlig inn i Norge uten visum. Det gjør noe av mottakelsen enklere, men det er fortsatt mye å tenke på når vi skal integrere flyktningene på best mulig måte.

Vi har samlet noe av kompetansen og kunnskapen fra tidligere forskningsprosjekter.

Leder for Senter for praksisnær forskning, Eugene Guribye, forsker på integreringstiltak i regi av kommuner og frivillige organisasjoner. Han har blant annet vært involvert i ett mangeårig EØS-prosjekt i samarbeid med polske forskningsmiljøer om kommunalt/frivillig samarbeid rundt integrering av polske flyktninger på 80-tallet. Han ser likheter i dagens flyktningesituasjon.

– Måten de ukrainske flyktningene tas imot på nå ved at både kommuner, frivillighet og innbyggere engasjerer seg, minner sterkt om situasjonen på 80-tallet da polske flyktninger kom til Norge. Da som nå åpnet folk sine hjem for dem og tilbød dem husly og støtte, de jobbet side om side med dem i polsk-norske støtteorganisasjoner, og hadde et kommunalt og statlig støtteapparat i ryggen. Dette er på det nærmeste en modell av det man nå i et tiår har ønsket seg i satsingen på Kommune 3.0 og samskaping mellom kommune og sivilsamfunn, med aktive medborgere, sier Eugene Guribye.

Han peker på, at den nåværende situasjonen står i kontrast til det vi så under flyktningebølgen i 2015, der mange innbyggere, kommuner og frivillige organisasjoner engasjerte seg for flyktningene både i Norge og på de greske øyene, men der befolkningen var mer splittet og der det var stor politisk uenighet om saken. Likevel er det noe å lære fra den gang, mener han:

– Lærdommen vi kan ta er å legge til rette for og støtte opp under det store engasjementet, og sørge for at de ukrainerne som ønsker det, kan fortsette å engasjere seg for andre ukrainere, side om side med innbyggerne våre. Da får vi en situasjon der man opplever både støtte, men også tilrettelegging for medvirkning og aktivt medborgerskap. Dette er noen av nøklene til å bygge stedstilhørighet og opplevelse av inkludering. Tidligere forskning viser også at denne typen engasjement og støtte kan bidra til å unngå at man utvikler sterke psykiske helseplager som flyktning, samtidig må vi skal sørge for at de som trenger det også får profesjonell støtte av hjelpeapparatet.

Øyvind Hellang og Astrid Espegren har forsket på samarbeid mellom ulike aktører i kommunenes arbeid med integrering og kvalifisering av flyktninger. De siste årene har de blant annet forsket på Gloppenmodellen som arbeider med yrkesopplæring av minoritetsspråklige voksne.

Den offentlige debatten har blant annet gått på at ukrainske flyktninger kan inkluderes temmelig raskt i arbeidslivet, men ifølge Øyvind Hellang og Astrid Espegren er det ikke alltid så enkelt.

– Det å få flyktninger i jobb kan være en prosess som tar lang tid. Blant annet fordi det er veldig komplisert å få godkjent deres utdanning i Norge, fordi det er mange aktører involvert. Det har blant annet blitt foreslått å kutte introduksjonsprogrammet for ukrainske flyktninger, som i utgangspunktet varer to år, men inntil videre skal alle igjennom introduksjonsprogrammet, sier Øyvind Hellang.

Han har sammen med Astrid Espegren nettopp levert inn en rapport om kompetansenettverk i kommunene der de kommer med anbefalinger for kvalifiseringsforløp for minoritetsspråklige. Den første anbefalingen handler om samarbeid mellom de forskjellige aktørene.

Et kvalifiseringsløp for flyktninger involverer flere offentlige instanser på ulike forvaltningsnivå. Et godt og strukturert samarbeid mellom deltakeren selv og de ulike kvalifiseringsaktørene er viktig for å sikre at effektivt og individuelt tilpasset kvalifiseringsløp. Konkret har vi anbefalt å gå fra ‘trekantssamtaler’ mellom flyktningetjenesten, voksenopplæringen og flyktningen selv til ‘femkantsamtaler’ der fylkeskommunen og NAV også er med. Samtidig er det viktig ikke bare å samarbeide om hele kvalifiseringsløpet og ikke bare kvalifisering innenfor introduksjonsprogrammet. Dette er blant annet viktig for å kunne kombinere tilbud og skape sømløse overganger, sier Astrid Espegren og suppleres av Øyvind Hellang:

– En sånn samarbeidsmodell kan også utvides til frivillige organisasjoner, som bidrar til å forbedre de offentlige tjeneste. Det kan være alt fra Røde Kors til lokale menigheter eller andre organisasjoner som arrangerer språktrening for eksempel, sier Øyvind Hellang.

Den andre anbefalingen er å bruke gode modeller for gjennomføring av opplæring.

– Vi har over 14 dokumenterte fagopplæringsmodeller i Norge, som kommunene kan velge å bruke hele eller deler av tilpasset egen kontekst. Da innvandrere er en svært heterogen er det viktig å velge en modell eller metodikk som er tilpasset den målgruppen man har. Er det snakk om personer som har behov for grunnleggende utdanning, eller personer som har behov for og ønsker å ta videregående utdanning. En godt dokumentert fagutdanningsmodell for innvandrere som er godt motiverte for å komme seg i jobb er for eksempel Gloppenmodellen.

Slik systemet er i dag, kan flyktninger komme gjennom den videregående opplæring raskere, hvis de for eksempel lærer seg norsk veldig fort. Dette er især mulig å få til, hvis flere aktører samarbeider.

Milfrid Tonheim og Marte Knag Fylkesnes forsker på barn og unge flyktninger sin situasjon i Norge. De har blant annet belyst hvilke personer og nettverk som er viktige med hensyn til å bygge relasjonell livskvalitet for unge flyktninger, og hva som skal til for å sikre god fosterhjemsomsorg for barn med migrasjonsbakgrunn.

– Basert på forskningen er det tydelig hvor viktig det er å skape arenaer der barn og unge på flukt fra Ukraina opplever tilhørighet (lokalt og transnasjonalt) samt blir anerkjent for ressursene de bringer med seg og hvordan de bidrar til det norske samfunnet. Rammebetingelsene må legges til rette for deltakelse på skole og fritidsarenaer, samt hjelp til å håndtere psykiske og fysiske helseutfordringer. En oppholdstillatelse som bidrar til forutsigbarhet og trygghet er også avgjørende, sier Marte Knag Fylkesnes.

Barn og unge som er rammet av krig og konflikt vil også kunne trenge sosial støtte og hjelp til å takle redsel og egne krigsopplevelser.

– Normalt vil et barn henvende seg til sine foreldre for trygghet og trøst, men i en kaotisk fluktsituasjon vil noen foreldre ha nok med sin egen frykt og bekymring og dermed bli mindre sensitive og kanskje heller ikke i stand til å møte sine barns behov, sier Milfrid Tonheim.

For barn og unge som flykter alene vil det være særlig viktig å etablere familielignende relasjoner til både voksne og jevnaldrende lokalt, samtidig som de får støtte til å opprettholde kontakten med transnasjonale nettverk, forklarer Tone og Marte. I de tilfellene barn må plasseres utenfor hjemmet i en kortere eller lengre periode, vil dialog med foreldre og barn om hva som er viktig for dem være avgjørende for å finne en god løsning.

Seniorforsker Ivar Eimhjellen har bl.a. forsket på sivilsamfunnets rolle for integrering av flyktninger. Han peker på at frivillige og frivillige organisasjoner har viktige roller for mottak, hjelp og omsorg til flyktninger.

– Vi ser nå frivillig engasjement gjennom etablerte organisasjoner og mer uformelle initiativer og enkeltinitiativer. Det gjelder bl.a. innsamlinger av klær/utstyr/penger eller folk som kjører til grensen for å frakte flyktninger til Norge eller bidra med utstyr, mat og klør for eksempel. Dette frivillige engasjementet har en viktig supplerende rolle til myndighetenes arbeid, særlig i situasjoner med stor pågang av flyktninger, forteller Ivar Eimhjellen.

Erfaringsmessig kan frivillige og frivillige organisasjoner dessuten spille en stor rolle både i den akutte fasen og på lengere sikt.

– Frivillig engasjement, både uformelle/nystartede initiativ og gjennom etablerte organisasjoner kan være raskere å mobilisere for å hjelpe – gjerne ved hjelp av sosiale medier – enn det offentlige mottaksapparatet. Samtidig kan frivillige og frivillige organisasjoner bidra i både den akutte mottaksfasen, men også senere i en eventuell integreringsprosess knyttet til bosetting av flyktninger og lokalsamfunnsintegrering.

F. LeRon Shults er forsker i gruppen Center for Modeling Social Systems. Gruppen bruker kunstig intelligens til å forutsi hvordan individer og samfunn forstår og reagerer på ulike tiltak og hendelser som for eksempel flyktningestrømmer. Han har tidligere forsket på flyktninger fra Syria i Nederland.

– Basert på våre studier av syriske flyktninger i Nederland, kan vi argumentere for at forskjellen mellom flyktningenes verdier og det land de flykter til vil ha betydning for de forskjellige politiske tiltak som skal hjelpe flyktningene, sier F. LeRon Shults.

Modellene også kan brukes til å simulere de mest sannsynlige strømme av flyktninger fra Ukraina og de mulige utfordringer i mottakerlandene.

– En “digital tvilling” av disse modellene kan kaste lys over de forholdene og mekanismene som ukrainske flyktninger enklest kan bli integrert på. Dette kan gi politikere verktøyer for å “eksperimentere” med forskjellige inngrep i den kunstige intelligens-verden før de prøver dem i virkeligheten.