Vakker natur er ikke nok: Distriktskommunene må tenke nytt for å snu befolkningsnedgangen

Modalen, Hyllestad og Luster er tre distriktskommuner i Vestland fylke som står foran demografiske utfordringer nå og i årene som kommer. Det blir færre folk i yrkesaktiv alder og befolkningen blir eldre slik at færre må forsørge flere.

– Mens Luster har hatt en flat og stabil befolkningsutvikling de siste årene, peker befolkningspilen nedover for Modalen og Hyllestad, forteller Forsker I i NORCE, Merete Labriola, som sammen med forskerne Irina Erdvik, Martin Skagseth og Irene Øyflaten har utarbeidet en rapport på bakgrunn av prosjektet.

Alle distriktskommuner har noen grunnleggende betingelser og strukturelle forhold som det kan være vanskelig å påvirke – bl.a. konkurransedyktighet og et variert arbeidsmarked – men samtidig er det mulig å ta forskjellige grep for å snu utviklingen. De tre kommunene har derfor deltatt i et prosjekt som har undersøkt hvilke faktorer som er avgjørende for unge menneskers valg om å bosette seg i distriktskommunene slik at kommunene kan planlegge og iverksette rette tiltak.

– Det er stor vilje og engasjement til å ta grep i distriktskommunene, forteller Labriola.

I tillegg til å spørre de unge selv, har forskere i NORCE analysert relevante dokumenter fra kommunene og også gjennomført intervju med ansatte i kommunene.

– Vi har lest gjennom kommuneplaner, planstrategier og handlingsprogrammer for å få innblikk i de tre kommunenes forståelse av sentrale faktorer for bosetting i egen kommune. Denne innsamlingen av informasjon la grunnlaget for et gruppeintervju med de ansatte for å sikre en felles forståelse av kommunens håndtering av befolkningsutfordringen, forteller Labriola.

I rapporten beskriver forskerne tre kommuner, som alle er opptatt av befolkningsutvikling, men som håndterer den på ulikt vis.

– To av tre kommuner hadde direkte målrettede tiltak for å motvirke en negativ befolkningsutvikling, men mål, strategier og tiltak var lite synlige i handlingsplanene og det var lite systematikk i hvordan disse planene ble fulgt opp og evaluert. Den siste kommunen hadde ingen direkte tiltak knyttet til befolkningsutvikling.

Selv om ledelsen i de tre kommunene var svært opptatt av å tiltrekke seg unge innbyggere i etableringsfasen, var de i liten grad proaktive når det kom til planlegging og tiltak. Det overrasket forskerne.

– I et landskap der alle kommuner jobber for å bli mer attraktive for å tiltrekke seg nye innbyggere er det grunn til å tro at det er nødvendig for mer sårbare distriktskommuner å jobbe proaktivt på dette feltet, se på hvordan tiltakene virker og tenke nytt om egne virkemidler for å møte nye innbyggeres behov.

Satt på spissen kan man hevde at alt kommunene gjør, handler om å gjøre det mer attraktivt for innbyggerne å bo og leve i kommunen. Men forskerne i NORCE peker på at den kunnskapen som finnes om virkningen av tiltakene for å tiltrekke nye innbyggere, må anses som «skjønnsmessig» og «erfaringsbasert» og ikke fundert i forskning på området.

– Tradisjonelt er kommunens primære logikk å svare på eksisterende innbyggeres ønsker og behov og utvikle kommunen deretter. Det er ikke gitt at det er samme type behov og ønsker hos eksisterende innbyggere som hos dem man trenger å tiltrekke seg for å sikre stedlig vekst. Her er det avgjørende at distriktskommunene får kunnskap om hvilke faktorer som bidrar til at unge velger å etablere seg i distriktene og hvilke faktorer som bidrar til et sentralisert flyttemønster, skriver forskerne i rapporten vel vitende om det økende fokuset på sentralisering og ungdoms etableringsvaner med referanse til programserien på NRK «Brølet fra Bygda».

Forskning på ungdom i distriktene skaper et bilde av hvilke unge som i større grad forblir i distrikts-Norge, og hvilke unge som i større grad trekker til byene. Denne forskningen bidrar mindre til kunnskap om konkrete faktorer som påvirker de unges valg om å forbli, vende tilbake til eller flytte til distriktet.

– Med dette for prosjektet vil vi gjerne frembringe kunnskap ved å sammenstille informasjon fra individnivået og politiske beslutninger i kommunene. Kvalitative analyser av dokumenter fra kommunene og intervjuer med strategisk utvalgte ansatte bidrar til å identifisere kunnskapsbehov for videre forskning, sier Labriola.

I prosjektet har de utenom å analysere dokumenter, intervjuet 4-6 ansatte i hver av de tre kommunene samt totalt 14 innbyggere. Dermed har de undersøkt utfordringene både fra kommunens og de unges perspektiv.

– Jobbmuligheter er – ikke overraskende – det viktigste for unges motivasjon for å bo i distriktene. Andre viktige faktorer er tilgjengelighet på bolig, økonomiske tilskuddsordninger og nærhet til naturen.

Forskerne påpeker dessuten at korona-pandemien har gitt nye trender som det kan være interessant å forske videre på. Der du er uavhengig av å være på en bestemt lokasjon for å utføre jobben sin, har det blitt mer vanlig å jobbe hjemmefra. Kan muligheten for hjemmekontor appellere til unge i etableringsfasen slik at de vil bosette seg i distriktene? Hva er det som kjennetegner de som velger å bli boende i distriktene, de som vender tilbake og de som velger å etablere seg i distriktene? Det er noen av de sentrale problemstillinger som kan belyses gjennom mer forskning.

Dette prosjektet er et såkalt ‘forprosjekt’ som har til formål å danne et empirisk utgangspunkt for en prosjektsøknad til Norges forskningsråd (NFR)