Klaus Johannsens algoritmer har blandet gener. Tusen firkanter i alle størrelser har svingt seg på Nord-Atlanterens dansegulv, de har falt for hverandre og fått avkom med nye gener – fire hjørner og to dybdenivåer, noen fra mor og noen fra far, ispedd en og annen tilfeldig mutasjon.
Avkom har møtt andre avkom og fått egne avkom. For hver generasjon er befolkningen blitt mer veltilpasset, mer overlevelsesdyktig og bedre egnet. Mer vellykket.
Firkantene har flyttet seg nærmere og nærmere det optimale området for å rangere klimamodellenes CO2-transport. De har konvergert til én:
Atlanterhavets mest vellykkede firkant.
Den ligger mellom 700 og 4600 meters dyp i et område der vannet strømmer sørover i det vestlige Atlanterhavet, omtrent under Golfstrømmen. Dit har noen modeller rukket å transportere mye menneskeskapt CO2, andre lite.
Dette er CO2 som er sluppet ut siden 1850 og som har drevet med undervannsstrømmen i 160 år etter at vannet sank i CO2-sluket lengre nord i Atlanterhavet.
Klimamodeller som har lyktes i å frakte like mye CO2 akkurat dit som det finnes der nå, representerer opptaket av CO2 i Nord-Atlanteren riktigst – ikke bare med riktig svar, men på riktig måte. Derfor er disse modellene sannsynligvis best egnet til å svare på hvor høyt opptaket vil være i fremtiden.
Best egnet. Mest vellykket. Det innebærer at andre må betegnes som mindre vellykket. Survival of the fittest, også blant klimamodeller?
Ingen skal måtte dø ut
Selv om enkelte modeller beregner havets CO2-transport dårligere enn andre, er Nadine Goris skeptisk til å forkaste dem. Hver modell har sine fortrinn og sine ulemper. Det viktigste er å være klar over dette.
Nå vet hun hvilke modeller som er best egnet til å forutsi fremtidens CO2-opptak i Nord-Atlanteren.
Svaret?
De modellene som viser store opptak også i fremtiden, har antageligvis og forhåpentligvis rett. Nord-Atlanteren vil fortsette med å sluke CO2 fra atmosfæren.