Mikroplast

Det er nå påvist at mennesker helt klart får i seg plast, fordi man finner det i avføringsprøver. Hva betyr det? Hvordan får vi det i oss? Kan vi unngå det?

Når vi tenker på alt som omgir oss av plast vil det være flaks om det viser seg at det ikke er skadelig.

Vi har plast i kontakt med maten daglig via skjærebrett og kjøkkenutstyr av plast. Hva med tannbørsten, engangskoppene og de syntetiske, støvende fleeceplaggene? Kanskje er det er ikke sjømat som er hovedkilden til mikroplasten vi omgir oss med likevel?

Vi puster i byluft som kan inneholde partikler av plastblandede gummidekk. Summen av alt dette kan begynne å bety noe.

Det gjenstår derimot å avklare om faren er størst fra plastpartiklene i seg selv, eller tilsetningsstoffene som kan være giftige tungmetaller og hormonhermende kjemikalier. Nye studier viser nemlig at noen typer plast er giftigere enn andre typer.

Vi ser nå behovet for å studere mikroplast og nanoplast som er så små at det er vist i forsøk at de kan krysse membraner og havne i organer i kroppen.

3. juli 2021 innførte EU og Norge som medlem av EØS, forbud mot enkelte plastprodukter, såkalt unødvendig engangsplast.

Bakgrunnen er at 40% av all plast brukes til engangsemballasje eller gjenstander som sugerør, engangsbestikk og plastkopper.

Gode avfallssystemer i hele verden er en nødvendig løsning for å hindre plast på avveie, men det er langt frem, og et alternativ kan være nedbrytbare materialer, men dette må gjøres bærekraftig og spørsmålene er mange:

1. Skal vi legge til rette for fortsatt bruk og kast eller klarer vi å tenke helt nytt og sirkulært, samtidig som det blir brukervennlig?
2. Kan plasten erstattes av andre materialer som varer akkurat så lenge vi trenger den? Har disse nye materialene egenskapene vi elsker med plast, som lett, bøyelig og vanntett?
3. Og kan materialet la seg bryte ned eller resirkuleres når vi er ferdig med det?
4. Og vil det være økonomisk lønnsomt å produsere nye materialer for engangsbruk?

Gjennom metoder som oppdager de aller minste partiklene, ser vi, og mange andre forskere, at 95% av partiklene er under 1/10 millimeter store. Og antallet stiger sannsynligvis når vi nærmer oss enda mindre partikler. De minste vi ser med denne metoden er 11 mikrometer, og mindre enn dette igjen er partikler på størrelse med bakterier. Bakterier vet vi jo at kan tas opp i kroppen av immunsystemet vårt, og kan krysse barrierer. Det er også vist i eksperimenter at ørsmå nanopartikler kan passere over i hjernen og påvirke adferd i fisk, når det gis høye nok doser.

Men vi vet ennå ikke om dette skjer i naturen i dag. Noen steder er det veldig mye plast, så der er sannsynligheten for å finne skader størst.

Det vi kan si er at dersom produksjon og utslipp av plast fortsetter som i dag, vil nivåene stige til at det er mye mer sannsynlig at vi ser skadelige effekter av mikroplast. Mikroplast i byer er også lite forsket på, og på hvilken måte prosesser i byene bidrar til plastforurensning og mikroplast. Vi vet nå at gressbanene fylt med plastavfall fra bildekk er skadelige og renner ut i havet både gjennom regnvann og vask av klær fra fotballbanen. Plastavfall i gatene slites ned til småbiter og renner ut i havner og avløp, og bildekk som slites på veiene kan bli til finstøv som vi puster inn. Så lenge vi omgir oss med plast alle steder er det utenkelig at vi ikke produserer mikroplast- og utsetter oss selv for mikroplast.

En kartlegging ledet av NORCE viser hvor plast akkumuleres og kommer tilbake i mer enn 660 viker i øykommuner i Hordaland. Nå kan strandryddinger bli mer effektive