Vi vet ikke hvordan mineralutvinning på havbunnen vil påvirke miljøet

Denne kronikken ble publisert i Altinget 9. oktober 2024: https://www.altinget.no/artikk... NORCE har fått tillatelse til å publisere kronikken på egen nettside.

Da oljeeventyret startet i Nordsjøen var situasjonen på mange måter annerledes enn det den er for dyphavet i dag. På 70-tallet var Nordsjøen et av verdens mest kjente havområder, med kunnskapsoppbygging siden middelalderen.

Faunaen og økologien var allerede i stor grad beskrevet av en lang rekke marinbiologer knyttet til norske og utenlandske universiteter og museer, inkludert kjente zoologer som Carl von Linné, Fridtjof Nansen og Georg Ossian Sars.

Da virksomheten skulle reguleres og miljøkontrollsystemer opprettes, var den grunnleggende kunnskapen allerede på plass. Selv om dyphavet dekker mer enn halvparten av jordens overflate, er kunnskapen om disse enorme områdene svært mangelfull.

Bunnforholdene er kartlagt på omtrent en fjerdedel av arealet. Retningen og styrken på strømmene langs undersjøiske rygger og sedimentbunner er registrert i svært liten grad. Vi vet tilsvarende lite om hvor mye av algeproduksjonen ved overflaten som faller ned til bunnen, eller hvor det havner. Bunnforhold, strømmer og tilgang på mat er viktige parametere for dyrelivet i dyphavet, hvor bare én av ti arter er vitenskapelig beskrevet på verdensbasis.

Når den «blå økonomien» nå beveger seg utenfor kontinentalsokkelen og ned i dyphavet, kreves det et stort løft i kunnskapsinnhenting. Forskningen som kreves er komplisert og krever metoder som vi ikke benytter i grunne hav, og som må utvikles gjennom satsinger på forskning og innovasjon. Når vi tar prøver i dyphavet finner vi arter som ikke er omtalt bestemmelsesbøkene.

Området som er av størst interesse for gruveindustrien består av den nordlige delen av Atlanterhavsryggen hvor havbunnen dannes, og hvor topografien er veldig komplekst utformet. Det finnes generelt lite næring i dyphavet, noe som gir en fauna med få, og ofte små individer, men med et stort antall ulike arter.

For å forutse og deretter måle hvordan gruvedrift påvirker et økosystem med alle dets arter og næringsnett, må vi vite hvordan dette økosystemet ser ut før virksomheten starter: Vi må ha en baselinje å forholde oss til. Denne baselinjen varierer mellom årstider og år. Det er forskjell på en sedimentbunn og på en bunn med stein og fjell, og mellom 1000 meters dyp og 4000 meters dyp.

Det vil med andre ord kreves mange tokt over flere årstider og over flere år, med en geografisk spredning som dekker de forskjellige områdene fra nord til sør, og fra dype bassenger til grunnere undervannsfjell.

Gjennom Norges signering av havrettskonvensjonen, UNCLOS, har vi forpliktet oss til å ha like strenge regler som de som finnes internasjonalt. For baselinjestudier i dyphavet finnes det et regelverk utviklet av Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA), som er svært detaljert og basert på erfaringer fra forskning i andre deler av verdens dyphav.

ISA har også opprettet regionale miljøforvaltningsplaner, inkludert områder unntatt fra gruvedrift, for å beskytte representative deler av arter og økosystemer. I Stillehavets gruveområde, Clarion Clipperton-sonen, utgjør disse områdene 30 prosent av havbunnsarealet.

Det er helt essensielt å følge internasjonalt regelverk, ha høyt ambisjonsnivå og undersøke områdene grundig før det tas stilling til mineralutvinning på havbunnen.

Industrien og investorene er utålmodige. Politikere ønsker å gjøre seg uavhengige av import fra land som Kina og Russland, som i dag står for størsteparten av produksjonen av sjeldne mineraler. Klimaendringer forverres hvert år og truer våre økosystemer, ikke minst i havet,
og havbunnen blir løftet frem som en kilde til mineralene vi trenger for det grønne skiftet

Vitenskapen må avgjøre om marine mineraler kan utvinnes uten å true biologisk mangfold. Men har vi nok fartøy, undervannsroboter og marinbiologer med riktig erfaring i Norge? Hvor lang tid vil det ta? Tre, fem, ti år eller lengre?

Alt avhenger av ressurser, og Norge er i utgangspunktet et av de best rustede landene i verden. I det minste når det gjelder infrastruktur. Fartøy med vinsjer som kan operere på store dyp finnes. Bedrifter som utvikler selv- og fjernstyrte fartøy, ROV-er og AUV-er, er i verdensklasse. Universiteter og institutter med kunnskap om dyphavet og zoologi finnes også, selv om forskningsressurser mangler.

For å klare oppgaven og kunne svare på spørsmålet om hvor stor eller liten risikoen er ved mineralutvinning på havbunnen, kreves det en stor satsing på dyphavsforskning. Forskere må delta på tokt, samtidig som de må ha tid til å analysere prøver på laboratoriet og syntetisere, skrive rapporter og på andre måter dele det de oppdager.

De blå næringene har i dag ført til at dyphavet har blitt et miljø der grunnforskning møter anvendt forskning. Dette gjelder ikke bare gruvedrift, men også håp om å finne biologiske løsninger på flere av menneskehetens problemer, som behovet for nye antibiotika.

Hvis Norge går videre med planene om mineralutvinning i det norske dyphavet, er det avgjørende at innsatsen på miljøsiden er tilstrekkelig for å oppfylle internasjonale forpliktelser. Er Norge klar for å investere ressursene dette krever?