Regionalt samarbeid fyller tomrommet etter global plastavtale

Gjennom NAMC (North Atlantic Microplastic Center) har et internasjonalt samarbeidsprosjekt med eksperter på mikroplast og politikk undersøkt hvordan fem regionale styringsrammeverk utfyller hverandre i arbeidet mot mikroplastforurensning i Nordøst-Atlanteren.

Forskerne konkluderer med at regionale rammeverk ikke kan erstatte en global plastavtale. Likevel kan de bidra til å fylle tomrommet gjennom regulering, koordinering og overvåking av mikroplastforurensning.

– Regionalt samarbeid er i dag en av de mest effektive måtene å håndtere marin mikroplast på. Samtidig er det fortsatt behov for bedre koordinering mellom land og styringssystemer, sier forsker Helge Marius Flick i NORCE.

Har undersøkt fem styringssystemer

Studien analyserer fem overlappende styringsrammeverk som alle har betydning for arbeidet mot mikroplast i Nordøst-Atlanteren:

• EU
• OSPAR-kommisjonen for Nordøst-Atlanteren
• HELCOM for Østersjøen
• Barcelona-konvensjonen for Middelhavet
• Arktisk råd

Ifølge forskerne er nettopp denne regionen interessant fordi den omfatter svært ulike havområder, fra Arktis i nord til Middelhavet i sør, med forskjellige klima- og miljøforhold, og ulike politiske systemer.

Utfyller hverandre

Et sentralt funn i studien er at de fem rammeverkene ikke bare overlapper, men også utfyller hverandre.

Alle de fem rammeverkene omfatter både primær og sekundær mikroplast, selv om omfang og ambisjonsnivå varierer. Primær mikroplast er små plastpartikler som brukes i kosmetikk, maling eller andre produkter. Sekundær mikroplast oppstår når større plastgjenstander slites og brytes ned i miljøet.

EU skiller seg ut med det mest omfattende og bindende regelverket. De øvrige rammeverkene baserer seg i større grad på en kombinasjon av bindende og ikke-bindende virkemidler som, for eksempel, samarbeid, koordinering og frivillige tiltak.

– Til tross for forskjeller i gjennomføreingskapasitet mellom rammeverkene ser vi en konvergens mot en felles, livsløpsbasert tilnærming til mikroplastforurensning, sier Flick.

Forskerne ser at styringssystemene i stadig større grad tar utgangspunkt i hele livsløpet, fra produksjon og bruk, til utslipp og avfallshåndtering. Likevel varierer rammeverkene betydelig når det gjelder juridisk styrke og muligheten til å håndheve regler.

Alle kombinerer regulatoriske, tekniske og samarbeidsbaserte virkemidler. Felles satsinger omfatter blant annet reduksjon av utslipp ved kilden, bedre avfalls- og avløpshåndtering, regionale handlingsplaner og utvikling av felles overvåkingsmetoder.

Ifølge forskerne har dette bidratt til å gjøre Nordøst-Atlanteren til et av verdens mest avanserte regionale styringsnettverk for mikroplast.

– EU bidrar med regulatorisk styrke, de regionale havkonvensjonene med samarbeid og koordinering, og Arktisk råd med vitenskapelig kompetanse og overvåkingskapasitet. Sammen utgjør dette et sterkt styringsnettverk, sier Flick.

Kan gi viktige erfaringer for en global plastavtale

Forskerne mener erfaringene fra Nordøst-Atlanteren kan få betydning langt utover regionen. De regionale rammeverkene kan fungere som arenaer der nye reguleringer, overvåkingsmetoder og samarbeidsformer utvikles og testes i praksis. Denne erfaringen kan bli verdifull i arbeidet med en framtidig global plastavtale.

Samtidig advarer forskerne mot å tro at modellen kan kopieres direkte til andre deler av verden.

– Ulike regioner har forskjellige juridiske, politiske og økonomiske forutsetninger. Det betyr at løsningene må tilpasses lokale forhold, sier Flick. I tillegg skal det tas hensyn til andre internasjonale rammeverk.

Han understreker også at mikroplastproblemet ikke kan løses uten å se det i sammenheng med større plastutfordringer.

– Dersom vi skal redusere mikroplastforurensningen på lang sikt, må vi også rette oppmerksomheten mot plastproduksjon, produktdesign og avfallshåndtering. Vi kan ikke bare fokusere på mikroplasten alene.

Etterlyser mer kunnskap om hva som har effekt

Forskerne mener studien gir et godt bilde av hvordan regionale styringsrammeverk er bygget opp, men at det fortsatt mangler kunnskap om hvordan tiltakene fungerer i praksis.

Et viktig neste steg er å undersøke hva som skjer når regionale forpliktelser skal omsettes til nasjonal politikk.

– Regionale avtaler er avhengige av at enkeltland faktisk gjennomfører dem. Vi vet fortsatt for lite om hvordan forpliktelsene blir omsatt til nasjonal lovgivning, hvordan håndhevingen fungerer i praksis og hvorfor gjennomføringen varierer mellom land, sier Flick.

Forskerne etterlyser også mer kunnskap om effekten av de ulike tiltakene. Så langt har mye forskning kartlagt hvilke regler, planer og institusjoner som finnes, men i mindre grad undersøkt hvilke resultater de faktisk gir.

– Vi trenger flere kvantitative studier som måler effekten av tiltakene. Hvilke virkemidler reduserer utslippene mest? Hva koster de å gjennomføre? Og i hvilken grad fører de faktisk til mindre mikroplast i miljøet?

Et annet spørsmål er om ulike styringsmodeller gir ulike resultater. Forskerne peker på at noen systemer bygger på detaljerte og juridisk bindende reguleringer, mens andre i større grad baserer seg på samarbeid, frivillige forpliktelser og felles målsettinger.

– Vi vet ennå ikke nok om hvilke styringsformer som er mest effektive under ulike forutsetninger. Det er kunnskap som kan bli viktig i arbeidet med en framtidig global plastavtale, sier Flick.