Krever tilrettelegging hvis bedrifter skal utnytte hverandres ressurser optimalt

I Kvinesdal kommune i Agder ligger bedriften Eramet Norway. De produserer ‘silico manganese’, som er en kjemisk blanding av silikon og grunnstoffet mangan. Denne blandingen smeltes i ovner og brukes i stålproduksjon. Restvarmen fra smelteovnene brukes av nabobedriften Stolt Seafarm Turbot som oppdretter piggvar. Ytterligere restvarme blir distribuert andre nabobedrifter i et nærvarmeanlegg, og på denne måten er bedriftene i Kvinesdal en del av det som kalles for en industriell symbiose.

– Tanken med industrielle symbioser er at én bedrifts avfall blir en annens ressurs. Når bedrifter på denne måten deler ressurser, energi og avfall, kan man redusere utslipp og øke ressursutnyttelsen, forklarer forsker Emelie Langemyr Eriksen og legger til:

– Industriell symbiose er en viktig strategi for å oppnå en sirkulær økonomi. Det handler om å utnytte ressursene optimalt og generere minst mulig avfall.

Eriksen er en av forfatterne bak en ny veileder for industriell symbiose i Norge, som er skrevet i samarbeid med med Stine Skagestad og Christophe Pinck fra Eyde-klyngen. Veilederen ser spesifikt på fylkeskommunenes, kommunenes og klyngenes rolle som fasilitator for industriell symbiose og er tenkt som et praktisk verktøy for å støtte arbeid med utvikling av symbiosene.

– Ved å slå sammen vår forskningstilnærming og Eyde-klyngens lange erfaring på feltet, ikke minst historikk for godt samarbeid, håper jeg vi har kommet frem til noe som kan være nyttig for mange av dem som nå jobber med å fasilitere utviklingen av symbioser i Norge, sier Eriksen.

I veilederen har forskerne intervjuet 14 aktører fra Sør- og Vestlandet samt gått gjennom forskningslitteratur om industriell symbiose. I tillegg til egen erfaring er konklusjonen klar når det gjelder fasilitatorrollen.

– Hvis du skal utvikle industrielle symbioser, trenger du oversikt over alle aktørene og verdikjedene. Det er komplekst, og derfor er fasilitatorrollen helt avgjørende, sier Eriksen.

I veilederen trekker de frem ‘Invest in Agder’ og ‘Grøn Region Vestland’ som to eksempler på fasilitatorer fra Sør- og Vestlandet. Basert på konseptet ‘Symbiosis Readiness Level’, deler de fasiliteringsprosessen i fire faser, der kartlegging av hvilke ressurser som finnes – for eksempel vann og energi – og hvilke muligheter disse gir er første fase. Dernest skal man finne ut hvem som trenger hva og utarbeide en forretningsmodell. Fase 3 handler om å implementere ideene og sikre verdiskaping. Å bygge symbioser blir ofte sett på som en kontinuerlig prosess, der en jobber for å styrke, forbedre og utvide symbiosen ved å bygge nye koblinger og trekke inn nye aktører. Den fjerde fasen i veilederen handler derfor om læring og forbedring, og samtidig ta vare på idéer som ikke har utviklet seg som ønsket, eller som ikke passet inn i den gitte konteksten. Disse kan komme til god nytte senere utviklingen, eller alternativt passe inn ved andre lokasjoner. “Samarbeid og erfaringsdeling er nøkkelen for å få dette til

– Fasilitatorer spiller også en avgjørende rolle nå prosjekter skal skaleres opp, blant annet gjennom lobbyvirksomhet innenfor lokale og nasjonale myndigheter, og kunnskap om aktører for ekstern finansiering, legger hun til.

Det blåser politiske vinder som kan være gunstig for å utvikle industrielle symbioser. Eriksen nevner blant annet firepartsamarbeidet mellom Fylkeskommunene, SIVA, Innovasjon Norge og Forskningsrådet. I 2023 inngikk de et samarbeid der de forpliktet seg til å utvikle industrielle symbioser.

I Norge er sirkulær økonomi dessuten blitt et av Regjeringens samfunnsoppdrag, og industrielle symbioser støtter mål i Norges klima- og miljøpolitikk.

– I tillegg ser vi at etter EU lanserte «Green Deal» i 2019, har norske politikere også begynt å se nytten av industrielle symbioser.

Verdens kanskje mest kjente eksempel på industriell symbiose er Kalundborg-symbiosen i Danmark. Den oppsto på grunn av ressursknapphet for over 50 år siden. Økosystemet bak denne symbiosen er komplekst, når vann, energi og materialer utnyttes mellom bedrifter.

Et godt eksempel innenfor våre landegrenser er det nevnte fra Kvinesdal.

– I Kvinesdal har de valgt å ansette egen prosjektleder for å følge opp satsingen og bygge kompetanse og nettverk mellom ulike aktører for å bygge videre på denne industrielle symbiosen. Her gjøres det en stor jobb og det er bestemt verdt å fremheve som et godt eksempel.

På tross av det gode eksemplet fra Kvinesdal sliter Norge med å bygge opp større industrielle symbioser som den i Kalundborg.

– Norge skiller seg ut fra andre land, blant annet fordi vi har mye prosessindustri som ligger spredt. Dette gjør det vanskelig økonomisk og logistikkmessig å få til symbiotiske løsninger, forklarer Eriksen.

– Derfor må vi skreddersy løsninger, det er ikke plugg and play som i andre land, legger hun til.

Prosessindustri dekker over bedrifter innen metall-, miljøteknologi-, papir- og farmasøytisk industri som eksempelvis Elkem, Hydro og Alcoa. Disse bedriftene har industriverk som er spredt over hele Norge der de foredler vann, skog, mineraler, olje og gass.

– I prosessindustrien er det mye spillvarme som går ut hvert år, og dette kunne vært brukt til noe annet, så her finnes et potensial. Et konkret eksempel er industrien som jobber med å raffinere sjeldne metaller som kobber, nikkel og kobolt. Her er det muligheter for å dele ressurser med andre industrier som trenger energi.

Noe som det ikke nevnes i rapporten, men som Eriksen trekker frem som en fordel for Norge er den høye graden av tillit i samfunnet.

– Industriell symbiose krever høy grad av tillit og samarbeid mellom bedrifter, offentlig sektor og forskningsmiljøer. Her er det essensielt å ha en fasilitator som evner å skape tillit mellom aktørene, legge til rette for at informasjon blir delt og kan utvikle et godt grunnlag for strategisk samarbeid.