– Jeg kunne blitt forsker, men det tekniske er det som virkelig fascinerer meg

Tidlig høst 2025. EU-forskningsprosjektet 'Into the Blue' (i2B) er på tokt i Arktis med ‘FF Kronprins Haakon’. De er i ferd med å ta sedimentprøver opp fra havbunnen. Plutselig skjer det som ikke skal skje. De mister Calypsocoreren, en stor prøvetaker på flere tonn som brukes til å ta opp 15-20 meter lange sedimentprøver fra havbunnen.

Mens de forsøker å ta coreren tilbake om bord, går wiren i stykker. Det viktige utstyret ligger nå på havbunnen. Forskerne, kapteinen og resten av besetningen frykter dette er slutten på ekspedisjonen. Men ikke teknikerne.

Dag Inge Blindheim og kollega Stig Monsen fra UiB ser nærmere på en gravitycorer om bord. Vanligvis kommer ikke denne lenger ned enn 5-6 meter i sedimentene. Men Dag Inge og Stig ser muligheter. I løpet av noen dager bygger de sammen med maskinisten om bord om gravitycoreren og får laget en nødløsning som fungerer. Toktet kan fortsette.

– Å gjøre dette ute på sjøen uten tilgang til annet utstyr eller materiale enn det som finnes om bord er ikke bare en bemerkelsesverdig prestasjon, men viser også en utrolig dedikasjon og ekspertise, forteller co-toktleder på I2B, Stijn De Schepper om Dag Inge Blindheim og Stig Monsens innsats.

For Dag Inge var tapet av Calypsocoreren en kritisk situasjon. Men det er en grunn til at stillingstittelen hans er ‘Overingeniør’ og at han blir kalt tekniker når han er på tokt, selv om utdanningen er maringeolog.

– Jeg kunne blitt forsker, men de tekniske aspektene ved maringeologi på tokt og ved kjernetaking og labarbeidet senere er det som virkelig fascinerer meg; å finne gode løsninger for prøvetaking og utvikle og tilpasse metoder for hvordan vi behandler materialene senere.

Han deltok på sitt første tokt i 1994. Siden har han vært på tokt en til to ganger i året. Han vet ikke hvor mange tokt han har vært på, men gjetter på rundt 40. Til Norskehavet, Arktis, Middelhavet, Antarktis og andre plasser.

– Når det skal brukes Pistoncorer, er jeg ofte med. Den ble utviklet i Svergie av Borje Kullenberg og Axel Jonasson på 1930- og 40 tallet. Men min favoritt er multicoreren. Det er som å hente opp et lite komplett akvarium fra havbunnen. Du får et innblikk i overgangen mellom geologi og biologi, forteller han.

Stijn De Schepper har flere ganger vært på tokt med Dag Inge og legger ikke skjul på hvor viktige teknikerne er for at forskerne kan gjøre jobben deres.

– Teknikerne er nøkkelen til å ta sedimentkjerner. Og sedimentkjernene er nøkkelen til å forstå havets historie. År for år faller sedimenter til havbunnen og bygger opp et slags register over tusenvis og til og med millioner av år. For hver centimeter under havbunnen, går du hundrevis eller til og med tusenvis av år tilbake i tid. Enkelt sagt: jo dypere du går, desto lengre tilbake i tid er du, forklarer De Schepper.

– Den mest tilfredsstillende delen av jobben er å ta en perfekt kjerne.

For å gjøre dette, må man ikke bare ha teknisk innsikt i håndtering av utstyret, en trenger også forståelse av sedimenters natur. En kan da justere oppsett og måten en bruker utstyret på basert på hvilken type sedimenter en forventer finne på havbunnen.

– Jeg har den fordelen at jeg kjenner prosessen fra vugge til grav. Hvis vi tar opp en kjerne, vet jeg hva den skal brukes til senere og hvilke hensyn vi skal ta. Jeg diskuterer med forskerne hva som er den optimale måten å bruke for å den optimale prøven. De kjenner ikke alltid utstyret og mulighetene som finnes, og her kan jeg hjelpe. Jeg vil levere et optimalt produkt til forskerne og dele de mulighetene jeg vet finnes, forteller han.

– Hvis de sier: Jeg vil ha en prøve der, så kan jeg gjerne spørre hva de skal bruke den til. Da kan jeg foreslå at vi kanskje må ta prøven et annet sted eller på en annen måte for å få en mer optimal prøve.

Han understreker at det viktigste fremdeles er det som alltid har vært viktig.

– Det er å finne gode lokaliteter og ta gode kjerner.

Med rundt 40 tokt på CV-en, har han mange minner fra de ulike stedene. Han husker spesielt et tokt til Sørishavet i 2008.

– Det er den verste stormen jeg har vært i noen gang i mitt liv. Det var et veldig langt tokt, men bare å reise dit og få gå i land et så unikt sted som du ellers aldri hadde kommet, er en stor opplevelse. Dette toktet står høyt, forteller han og fremhever to andre tokt.

– I 2015 og 2016 var jeg på tokt til Grønland. De var veldig godt organisert. Vi tok mange kjerner som vi fortsatt har liggende og som vi jobber med ennå. Materialet vi samler inn, bruker vi gjerne 10 og 20 år senere. Det er basis for veldig mye arbeid senere. De kjernene vi tok utenfor Grønland i 2016 la grunnlaget for AGENSI prosjektet som Stijn ledet fra 2019-2025. Han tok noen prøver av kjernene og fant ut vi kan lære om eldgamle økosystemer med å analysere DNA fra denne typen prøver. Det la basis for aDNA-labben i NORCE.

Dag Inge og kollegaer fra spesielt UiB har bygget opp et arkiv med sedimentprøver fra forskjellige steder i verden.

– Hvis vi legger kjernene pent på kjølerommet, kan vi bruke dem 30-40 år senere. De eldste prøvene vi har liggende er fra 1995. UiB har prøver fra slutten av 70-tallet. Det koster store summer å dra på tokt, så vi har et ansvar for å ta vare på de tingene vi samler inn.

For 25 år siden da Dag Inge var i gang med å rydde i arkivet med sedimentkjerner på UiB, oppdaget han at hver forsker merket sedimentprøvene på sin egen måte. Han kjente til at dette også var tilfellet mellom forskjellige institusjoner både i Norge og utlandet, men på arkivet i Bergen måtte de merkes på samme måten, mente han.

– En lang kjerne deles opp i flere seksjoner. Der bruker noen tall for å merke seksjonene. Andre bruker romertall eller bokstaver. Noen foretrekker å begynne med 1 på toppen, andre fra bunnen av kjernen. Det vanlige er gjerne å markere med en pil på hva som er opp, men det finnes også noen som bruker en pil for å markere hva som er ned.

– Hvis man ikke har et godt system for dette vet man senere ikke en gang sikkert hva som er opp og ned på kjernen. Da er prøvene fort mer eller mindre verdiløse, sier Dag Inge.

Derfor laget han sammen med teknikerkollegaer et system der de merker prøven med fartøy, årstall, toktnummer og seksjon på den samme måten. Dette har blitt kalt «Bergensmetoden»

– Hvis vi får en kjerne på fem meter delt i fem seksjoner, merker vi den fra 1 til 5 fra bunnen til toppen og vi markerer orienteringen med en pilmarkør mot toppen slik at det ikke oppstår forvirring og misforståelser Dette er viktig at man gjør før kjernen deles opp i seksjoner, ellers kan det fort gå galt.

I desember kom Dag Inge hjem fra det fjerde og siste GoNorth-toktet. Rollen hans var å ta opp kjerner med multicoreren, men årstiden var en utfordring fordi det ligger mer is i desember enn på andre årstider.

– Utfordringen er ikke å ta selve kjernen, men å komme seg der kjernene er, forteller han.

GoNorth-Prosjektet har kmmet til slutten med dette toktet, men forskning og ekpertise går videre in Polhavet 2050, et nytt tiårig forskningsprogram for Arktis. Fremover blir det mest sannsynlig en del tokt å se frem til.

– Jeg klager ikke. Jeg liker det veldig godt. Jeg liker atmosfæren, liker å være på sjøen. Når du er på tokt, holder du på med tokt. Du kan være veldig dedikert og fokusere på å gjøre en god jobb. Du slipper ut av kontoret. Det er det som er de ekstra vitaminene og en avveksling til den vanlige daglige rutinen.

I Klima og miljø har utenom Dag Inge Blindheim, Amandine Tisserand, Katja Häkli (sluttet i høsten 2025), Sigrid Mugu, Jean Negrel, Saúl Rodríguez Martínez og Torunn Svanevik Landås stillingstittel som ingeniør.

I Energi og teknologi har Fredrik Heimstad, Jon Barsnes, Amund F. Utne, Jan Erik Iversen, Kåre Olav Vatne, Mohamed Mousa, Frank Ådland, Benyamin Akdemir, Erik T. Hauge og Åge Såghus stillingstittel som ingeniør.