Norge og de andre medlemslandene i Konvensjonen for biologisk mangfold (CBD) har blitt enige om en ny naturavtale. Norge har hatt en fremtredende rolle med tydelig visjon om naturpositivitet og konkrete delmål om 100% bærekraftig forvaltning og 30 % bevaring av land og hav innen 2030 [3].
Det er viktig at tempo på utbygging gir tilstrekkelig med tid til utredning av konsekvenser for biologisk mangfold. Vekstambisjoner i den blå økonomien vil sette havet under press. Det er viktig å vurdere den samlede arealpåvirkningen.
I konsekvensutredning bør det også undersøkes om det finnes løsninger i sambruk av infrastruktur og areal, og hvordan slik sambruk vil påvirke det miljømessige fotavtrykket.
Forskning viser at havvind kan betraktes som en del av marint vern [4,5]. Bunnfiske opphører i havvindsparker, dette fører til restaurering av tidligere skadete bunnhabitat [6]. En økning i mengde fisk i havvindsparker [7] kan føre til et langsiktig forsvarlig fiske gjennom spillover-effekter [8].
På den andre siden vil marin infrastruktur endre både atferden og sammensetningen av arter i økosystemet. Dette gjelder spesielt fisk, men også krepsdyr og pattedyr [9,10].
Endringen kan være positivt for noen arter, men kan også gjøre at det blir økt predasjonstrykk på de artene som skal passere disse områdene på vei til nordområdene. I tillegg har nyere forskning vist at støy fra, og elektromagnetisk felt fra, undervannskabler mellom vindparker og til land, vil kunne forstyrre vandring av fisk og pattedyr.
Mengden av infrastruktur som skal ut i havet er langt større enn tidligere, og dette vil kreve effektstudier på en helt annen skala. For å tette de viktigste kunnskapshullene kan man utstyre infrastrukturen med måle- og overvåkingsutstyr, som for eksempel bruk av akustisk telemetri.
Slik instrumentering av infrastrukturen vil ved siden av å kartlegge og overvåke påvirkning av havvind på marine arter, også brukes for en rekke andre offshore-aktiviteter, som oppdrett (havbruk til havs) avvikling av oljeinstallasjoner, dyphavs gruvedrift og fiskeri.
Dette kan posisjonere Norge som en internasjonal premissleverandør for studier av effekter på marine arter til havs (se for eksempel European Tracking Network).
En mulig risiko, er at slitasjen på materialene som brukes (glassfiberrotorer, belegg, bunnstoffbeskyttelse, fett og olje) fører til forurensning. Det anbefales å utvikle overvåkingsprogram for å oppdage og håndtere utslipp av olje og andre forurensende stoffer fra havvind, gjerne etter modell fra overvåking av petroleumsvirksomhet offshore [11].
I tillegg vil en storstilt utbygging av havvind kreve at nye systemer for overvåkning utvikles som bruker avansert kamerateknologi i kombinasjon med droner osv., samt beredskap i tilfelle ulykker fra selve havvinds installasjonen, brudd på linjer for transport av energi og andre ulykker i forbindelse med skips- og luft-trafikk.
Energiproduksjon til havs vil kreve ressurser i form av sjeldne metaller. Når det gjelder behovet for sjeldne metaller vil en storsatsing på havvind være nært knyttet til dyphavs mineralutvinning. Det er avgjørende at man hensyntar den samlede miljøeffekten av også disse tilknyttede aktivitetene i en konsekvensutredning.
