Havbruksmeldingen: Savner mer tydelighet på hvordan vi når målene

1. Introduksjon

Havbruksmeldingen er tydelig i en rekke regulatoriske mål som foreslåes. Næringen trenger denne type rammebetingelser for å sikre at innovative løsninger blir skapt, tatt i bruk og skalert. Det er uklart om dagens system stimulerer tilstrekkelig for investeringer innen alle sektoraktører. Vi støtter meldingens klare målsetninger om å få ned lusepåvirkning og økt fokus på fiskehelse. Vi savner likevel at meldingen er mer tydelig på hvordan vi kan nå mål om mer innblanding av bærekraftig fôr, miljø- og arealpåvirkning, sirkulære verdikjeder og samfunnsmessige implikasjoner. I denne sammenheng mener vi en videreføring av FOU-tillatelser som svært viktig tiltak for samhandling mellom aktører i industrien og forskningsmiljøene.

Mange viktige spørsmål gjenstår når det gjelder utvikling, implementering og langsiktig gjennomføring av lakselusregelverket. Først og fremst mangler kunnskapsgrunnlaget for den totale kvoten i stortingsmeldingen, inkludert dataene og modellene som skal definere og overvåke regionale kvoter, samt forståelsen av hvordan disse kunnskapsstrømmene skal forvaltes over tid. Dette skaper usikkerhet rundt mulige drivere for endringer i regionale lusekvoter, noe som kan ha en betydelig negativ innvirkning på kapitalintensive investeringer i næringen.

Havbruksmeldingen understreker behovet for et skifte fra regulering basert på et retrospekt vurdering av påvirkning til en regulering som fokuserer helhetlig på miljøpåvirkning, fiskehelse og velferd. Dette mener vi er et essensielt og uunngåelig tiltak, gitt de godt dokumenterte miljø- og velferdsutfordringene knyttet til dagens driftsformer i oppdrettsnæringen.

Et sentralt tiltak er å innføre kvoter for utslipp av lakselus for å sikre at påvirkningen fra lakselus holdes på et akseptabelt nivå. Det legges derfor til rette for insentiver som skal fremtvinge utviklingen av driftsformer med ingen eller svært lave utslipp av lakselus. I meldingen defineres et akseptabelt lusenivå som «grønt lys» i det gjeldende trafikklyssystemet, dvs. under ti prosent lakselus indusert dødelighet på utvandrende laksesmolt. Dette vil innebære en fundamental endring av den norske havbruksnæringen, noe som illustreres ved at bare tre av landets 13 produksjonsområder oppnådde grønt lys i 2024.

En slik omlegging må bygges på fagkunnskap, tillit, forutsigbarhet og legitimitet. Det er naturlig at havbruksindustrien øker finansieringen av prosjekter med mål om å utforske muligheter for å utfordre kunnskapsgrunnlaget og argumentere for endringer i grenseverdier eller andre krav til egen fordel. Samtidig er det avgjørende at det offentlige sikrer økt finansiering av følgeforskning utført av uavhengige fagmiljøer i universitets- og instituttsektoren. Det er derfor et behov for å styrke de etablerte fagmiljøene som bidrar med forvaltningstøtte knyttet til havbruk. Generelt mener vi det er viktig at diskusjon og debatt om kunnskapsgrunnlaget er godt forankret i fagmiljøene.

Meldingen kan forstås slik at biomassetaket skal fjernes når luseutslippene er innenfor nivået for grønt lys. Dette kan føre til annen type forurensning. Det bør derfor presiseres at risikoen for ukontrollert vekst og forurensning må håndteres gjennom egnede reguleringsmekanismer.

Fremdrift for nye regler, utredninger og metoder er ikke konkretisert i meldingen, og dette bør suppleres. Villaksen er i sterk tilbakegang, og det er behov for rask innføring av strengere tiltak for å redusere luseutslipp, dersom ytterligere skade skal unngås.

Den planlagte omleggingen bygger på trafikklyssystemet for å definere akseptabel miljøeffekt av lakselus. Dette systemet vurderer påvirkning på utvandrende laksesmolt. Vi vil peke på at antall lakselus funnet på frittsvømmende sjøaure er et robust målepunkt, både fordi sjøauren er lett å fange og fordi den oppholder seg i fjordene i en mye lengre periode enn laksesmolten. Dette gjør det mulig å basere seg mer på direkte målinger sammenlignet med utvandrende laksesmolt. Vi mener derfor sjøauren, i tillegg til laks, bør inkluderes i vurderingen av utslippskvotene. Et annet viktig argument for å inkludere sjøauren er dens store egenverdi som natur- og kulturarv langs kysten. Med samme argumentasjon mener vi også sjørøye bør inkluderes i den nordlige delen av landet hvor den har sitt utbredelsesområde.

De nye lusetakene innenfor grønt lys kan tolkes som om de – i likhet med dagens trafikklyssystem – kun skal gjelde i utvandringsperioden for laksesmolt. Samtidig påpeker meldingen at all anadrom laksefisk skal ivaretas. Derfor bør det presiseres at både grønt lys og lusetak skal gjelde hele året.

Det er betydelige utfordringer som må adresseres for å kunne få en bærekraftig utvikling av næringen. Dette er grundig beskrevet i meldingen, men i mindre grad fulgt opp med tiltak. Vi vil understreke at klare krav til miljø- og klimamessig bærekraft innen næringen er viktig for å sikre hensiktsmessig og bærekraftig bruk av arealer.

Videre, i NOU-en «Helhetlig forvaltning av akvakultur for bærekraftig verdiskaping (2023:23)» anbefales miljøfleksibilet, lav- og nullutslippsteknologi for å håndtere både forurensning og fiskevelferd. Dette bør konkret innarbeides som en strategi i havbruksmeldingen, dersom forurensningsmålene ikke kan nås med andre metoder. På denne måten forblir meldingen teknologinøytral.

Det som er særlig bekymringsfullt, er at fôr er identifisert som 1) den største kilden til CO₂-utslipp i den norske havbruksnæringen, 2) har stor påvirkning på utslipp av for eksempel fôrrester, avføring, kjemikalier og legemidler gjennom tilførsel av organisk materiale og oppløste næringsstoffer i sjøen, og 3) representerer den største enkeltkostnaden for fiskeoppdrettere. Likevel er den eneste henvisningen til en overgang til mer bærekraftige og lokalt produserte fôringredienser en kort omtale av det nye samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr. Et mer omfattende rammeverk bør inkludere en handlingsplan med politiske, økonomiske og regulatoriske tiltak for å nå målet om å øke andelen norskproduserte råvarer i fôr til oppdrettsfisk fra 8 % til 25 % innen 2034.

Vi støtter kapittelet som omhandler data og digitalisering. Det er grunnleggende viktig at det utvikles gode digitaliseringsverktøy for å understøtte deling av data innen næringen. Her må man utvikle metodikk som skaper tillit og bygger kultur for deling. Dette ikke bare ut av hensynet for tilsyn og deling mellom etater, men like viktig er at dette gjennom økt kunnskap mellom aktørene og forskningsmiljøene kan bidra til utvikling og ny innovasjon. Hvordan dette skal skje i praksis bør utredes videre.

Utkastet til havbruksmeldingen tar opp ulike aspekter knyttet til regulering for områder som kan benyttes til havbruk, og hvordan håndtere ulike utfordringer knyttet til havbruk, så som lakselus etc. Ulike forhold, så som dyrevelferd, relaterte sykdommer og skader på fisk knyttet til havbruk, økonomiske aspekter, miljømessig påvirkning og planregulering adresseres. Det som i svært liten grad adresseres er samfunnsmessige forhold, konflikterende interesser knyttet til arealdisponering og sosial aksept for havbruk.

Om havbruksnæringen skal vokse i årene som kommer, må også samfunnsmessige forhold tas på alvor. Sosial aksept for havbruksaktiviteten kan knyttes til både fordeling av byrder og fordeler ved aktiviteten, i hvilken grad også lokalbefolkning og lokale interessenter blir hørt og involvert i planarbeid, og i hvilken grad kulturelle, historiske og minoritetsmessige forhold blir belyst og hensyntatt i vurderingene, er viktig for å unngå og redusere konflikter knyttet til etablering og utvidelse av områder for havbruk.

Det eksisterer per i dag en rekke ulike havbrukstillatelser (kjent som tillatelser til særlige formål). Vi vil uttrykke sterk støtte til at FOU og forskningstillatelser videreføres. FOU-tillatelsene skal bidra til å utvikle kunnskap som kommer havbruksnæringen til gode, blant annet om driftsformer, teknologi, biologi, ernæring, fiskehelse og fiskevelferd. NORCE mener imidlertid at en bør se nærmere på hvordan denne ordningen med FOU tillatelser blir praktisert, herunder kriterier for tildeling, relevans, aktivering, merverdi for næringen, oppnådde og målbare KPIer, kontroll av bruk, publisering og videreformidling av kunnskap, sanksjonering og terminering. Denne ordningen er ikke tiltenkt å være et bidrag til å finansiere den underliggende driften av hverken FOU-institusjoner eller industriaktører, men være et økonomisk insentiv som finansierer havbruksforskning som ellers ikke ville blitt gjennomført. Ikke minst øker det samhandling og samproduksjon mellom industrien og forskningsaktørene.