KulturVerkSted: Kulturbaserte løsninger på klimatilpasning

AHO - Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Bærplukking i Salten – Casebeskrivelse

I Salten i Nordland er bærplukking en sesongbasert aktivitet som både har hatt stor historisk betydning og fortsatt er viktig for mange. Plukking av bær, og den videre bruken av dem, bidrar til opparbeiding og overføring av kunnskap, videreføring av tradisjoner, etablering eller forsterking av sosiale relasjoner, og til å opprettholde kulturelle praksiser og nære relasjoner til landskapet. I tillegg utnyttes områdets matressurser og bærplukking bidrar dermed til økt matsikkerhet i beredskapssammenheng.

Kan aktiviteter som knytter seg til bærplukking lære oss noe om kunnskaper og verdier som gjør oss bedre i stand til å ivareta landskap under press? Vi mener svaret er ja, og i samarbeid med en rekke ulike aktører, bla. Nordlandsmuseet, Salten Naturlag og Salten Mat skal vi undersøke dette nærmere. I arbeidet vil vi benytte oss av deltakelse, intervjuer, workshops og ulike kunstbaserte metoder for å dekke både mangfold og dybde i bærplukkingens betydning for folks forhold til landskapet og tanker om framtidig landskapsforvaltning.

Camillas profilnettside: Camilla Risvoll | Utforsk forskningen – Bli inspirert nå — Nordlandsforskning

Stines profilnettside: Ansattinformasjon - NINA

Setra som viktig kulturarv og kulturbasert løsning

I Norge har vi lenge hatt praksiser som har vært basert i skjøtsel av landskap i symbiose med dyrene våre, og man kan spore praksisen tilbake til forhistorisk tid. Ulike former for utmarksbeitepraksiser har blitt brukt over hele verden til å kunne drive. Å ha et beiteområde i utmark har vært vesentlig for mange sitt livsgrunnlag, også i industribyene oppgjennom tidene. Det var da flere typer setre; heimseter, mellomseter, fjellseter også kalt fjernseter eller langstøl. På 1800-tallet var det opptil 50 000 aktive støler i Norge. Nå er de fleste av disse borte. I 2020 var det kun 781 setre i drift igjen, mens en del setre blir også brukt til fritidsformål.

Norsk og svensk seterdrift havnet i 2024 på UNESCO sin liste over verdens immaterielle kulturarv, som omfatter den tradisjonskunnskapen og praksisen som er knyttet til utmarksbeite og matvaretradisjoner. Dette er en viktig anerkjennelse som hjelper seterkunnskapen å bestå for fremtidige generasjoner. Men selv om dette er en praksis som fremdeles er viktig i enkelte områder i landet, er det også en stor mengde av støler som står ubrukt og forfalne i dag. Arealene som har blitt brukt og kan brukes videre er under press for annen utvikling, som grønne omstillingsprosjekter, hytte- og vegutbygging. Samtidig ser vi at klimaendringene skaper nye problemstillinger for seterdrift; som endringer i sesonger, mer nedbør eller endring i nedbørsfelt og vannveier, gjengroing, nye arter og mer tørke. Dette påvirker hverdagen for de som driver seter. Turister beveger seg mer på tunet, beitearealene er innskrenket dramatisk, og det er tøft å få ting til å gå rundt økonomisk. Kulturbaserte løsninger må ses i sammenheng med disse utviklingene.

Det er i dag flere som taler for å revitalisere seterdriften i Norge for å støtte lokaløkonomi, biologisk mangfold, skjøtsel av kulturlandskap, matauk og matsikkerhet. Tradisjonspraksiser som omhandler beite, mat, stibygging og byggeteknikk kan også lære oss noe om klimatilpasning. Seterdrift har historisk vært viktig for å tilpasse seg og utnytte ressursene i fjellene og har dermed bidratt til å styrke resiliensen til småbruk. Kulturlandskap som er skjøtet godt lagrer dessuten ofte mer karbon om de ikke gjengror, og de er viktige for bevaring av biodiversitet i lokalområdene våre.

Særlig budeienes dybdekunnskap om landskap og dyr er viktig å heve frem, og denne tradisjonskunnskapen kommer til nytte når man skal ruste seg mot et villere og våtere klima. Bønder har alltid måttet tilpasse seg store endringer i både klima og til større værhendelser, men også i respons til endrede forutsetninger for drift. Denne motstandsdyktigheten og evnen til tilpasning er noe vi bør ta vare på og lære av.

I dette prosjektet bygger vi videre på kunnskapen som har blitt holdt gjennom generasjoner, og gjennom kunnskapen andre forskningsprosjekt allerede har bygget, som NIBIO-prosjektet Past-Adapt, Riksantikvaren og andre. Vi vil gjøre intervju, deltakende observasjon, dokumentanalyse og verksteder sammen med pådrivere for bevaring av seterkulturen i to regioner som har forskjellige forutsetninger for drift og revitalisering, Sogn og Valdres.

Case leads: Alexandra Meyer og Mari Hanssen Korsbrekke

I referansegruppen Aurland kommune, Valdresmuseene og Norsk Seterkultur

Kilder: Norsk Seterkultur, Store Norske Leksikon

Lyngbrenning er en tradisjon som går 6000 år tilbake langs storparten av norskekysten. Praksisen har opphørt over siste århundre, i takt med omleggingen av landbruket og et endret syn på menneskets rolle i naturen. Brenningen har gjennom tidene opprettholdt et heilandskap som tradisjonelle husdyrraser kunne nytte seg av, som villsau og vestlandsk fjordfe. Dagens intensiverte produktuksjon nytter seg av husdyrraser som er tilpasset innmark og kraftfor, og dermed er utmark falt ut av bruk. Resultatet er gjengroing av natur og økt brannfare, samt andre utfordringer som tap av karbonlagre, tap av kulturarv og kunnskap, og redusert matsikkerhet. Kystlynghei er i dag en kritisk truet naturtype, og er habitat for flere kritisk truede arter. Flere storbranner senere tiår har gjort at flere nå ser verdien av å brenne kystlynghei  

Denne delen av prosjektet tar for seg brenning som en kulturbasert løsning på bærekraftig klimatilpasning.

Kontakt: 

Siri Veland (Norce)

Scott Bremer (UiB)