Dette er utviklingen for laks og sjøaure de siste 14 årene på Vestlandet

Gytefisktellinger i 56 elver i perioden 2004-2018 danner et solid grunnlag for analyser av tilstand og utvikling. Ny rapport fra LFI er ute nå.

Sist oppdatert: 16. okt. 2019
Publisert 16. okt. 2019
Laks og dykker Helge Skoglund1
Forskere i LFI (Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske) i NORCE dykker hver høst i 56 lakseelver for å telle antall gytefisk. Her ses forsker Helge Skoglund i en av elvene. Skoglund har ledet arbeidet med rapporten. (Foto: LFI)


Situasjonen har vært kritisk og uavklart for mange lakse- og sjøaurebestander på Vestlandet over lengre tid. Dette gjelder særlig bestandene i Hardangerfjorden, der mange viktige laksevassdrag har vært stengt for laksefiske siden årtusenskiftet.

Forskere i LFI (Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske) i NORCE dykker hver høst i lakseelvene for å telle antall gytefisk. Det har de gjort årlig siden 2004.

Med andre ord er datagrunnlaget for analysen unikt – og den nye rapporten gir flere tydelige svar:

– Det er signifikante forskjeller i mengden laks i de ulike fjordsystemene. Innsig (av laks) i forhold til elvestørrelse/areal var lavest i elvene i Hardangerfjorden, og høyest i elvene i Ryfylke, sier forsker Helge Skoglund, som har ledet arbeidet med rapporten.

Høyere press på laksesmolt i indre fjorder

Rapporten viser at elvene i de indre delene av fjordsystemene har lavere innsig av laks per hektar elveareal sammenliknet med elvene med kortere avstand til kysten:

– Et sannsynlig bidrag til denne situasjonen er at laksesmolt fra de indre elvene har en lengre oppholdstid i fjordene og dermed utsettes for økt dødelighet som følge av høyere infeksjonspress fra lakselus, sier Skoglund.

Gytefisktelling av laks og sjøaure på Vestlandet – status og utvikling i perioden 2004-2018

Klikk her for å lese rapporten

– Dette illustreres ved at tettheten av laks er vedvarende lavere i elvene i indre og midtre deler av Hardangerfjorden, mens innsiget av laks i Etneelva, lengre ute i fjordsystemet, er høyere og mer på nivå med elver i Ryfylke, legger han til.

Rapporten viser en generell økning i innsiget av laks til vestlandselvene i perioden 2011-2018, sammenliknet med perioden 2004-2010.

– Årsaken til denne endringen er trolig bedrede forhold for vekst og overlevelse i havområdene. Til tross for denne økningen er innsiget av laks fortsatt lavt i et historisk perspektiv, og flere av de aktuelle elvene i Hardanger er fortsatt stengt for fiske - og har fortsatt ikke et høstbart overskudd, sier forsker Helge Skoglund i LFI i NORCE.

Sjøaure – større forskjeller sammenlignet med laks

Sjøaurebestandene synes å ha større lokale og regionale forskjeller i utviklingstrend sammenliknet med laksen. Totalt sett var det klart flere elver som hadde en negativ enn positiv utvikling i sjøaureinnsig i løpet av perioden, viser rapporten fra LFI.

Men i Hardangerfjorden er det faktisk registrert en økning i sjøaurebestandene i flere av de indre vassdragene, og særlig i Eidfjordvassdraget og Sima.

I vassdragene i midtre og ytre del av Hardangerfjorden er sjøaurebestandene generelt lavere, og har enten hatt en negativ utvikling (bla. Hattebergselva og Omvikedalselva), eller vært stabilt lave gjennom undersøkelsesperioden.

Fra 2010 har elvene i området fra Øystese til Guddal vært stengt for fiske etter sjøaure som følge av lave bestander, og så langt er det lite som tyder på at bestandene har tatt seg opp i dette området etter fredningstiltaket, ifølge rapporten.

Videre er det i Nordhordland registrert en klar nedadgående utvikling for sjøaure, mens det i Sognefjorden var observert en økning i flere av bestandene i første del av perioden med et toppår i 2014 - før de igjen gikk tilbake i årene frem til 2018.

Trolig på et historisk lavt nivå

I perioden 2004-2018, da tellingene har foregått, har sjøoverlevelse og innsig av både laks og sjøaure i mange av Vestlandselvene trolig har vært på et lavt nivå historisk sett, mener forskningsleder Bjørn Barlaup i LFI.

Kunnskapen om den historiske utviklingen i enkelt-elver har imidlertid ofte vært fraværende eller lav på grunn av manglende data.

Men: ut fra fangstdata og andre observasjoner er det imidlertid på det rene at mange av vassdragene på Vestlandet hadde langt større bestander på 1970, -80-og tidlig 90-tall, påpeker forskningslederen.

– Det pågående program for drivtellinger som dekker over 50 Vestlandselver mener vi er en godt egnet metode for å følge den framtidige bestandsutviklingen for laksebestandene både på elv- og regionsnivå, legger Barlaup til.

Den nye rapporten er finansiert av Miljødirektoratet. Datamaterialet er basert på resultater fra prosjekter finansiert av en rekke ulike oppdragsgivere.

Disse omfatter vassdragsregulanter (Statkraft Energi, BKK, Lyse Energi, E‐CO Energi, Sognekraft), forvaltning (Miljødirektoratet, Fiskeridirektoratet, Fylkesmannen i Hordaland, Fylkesmannen i Sogn og Fjordane), ulike grunneierlag, samt en betydelig egeninnsats fra LFI i NORCE.