Strekke ut en hånd

Ansatte i skolen trenger mer kunnskap om selvmord

Vold og overgrep utgjør en risiko for selvmord. Men ny forskning viser at fagpersoner føler intenst ubehag når de skal snakke med barn om mishandling. – Både fagpersoner som skal avdekke mishandling og skolepersonell trenger mer kunnskap om selvmord

Dette hevder Anne Marita Milde, seniorforsker ved RKBU Vest, NORCE, hun har i samarbeid med Annie Norevik ved RVTS Vest bidratt til utvikling av programmet «Livet på timeplanen». Formålet med programmet er at skolepersonell og skolehelsetjenesten skal få mer kunnskap og kompetanse om selvmord og selvskading for å kunne forebygge. Programmet kan implementeres i skolen på alle nivå, og er i tillegg en nettressurs for alle som ønsker kunnskap om forebygging av selvmord og selvskading.

Milde er også én av forskerne som i ny studie fant at fagpersoner som jobber med å avdekke mishandling og seksuelle overgrep føler sterkt ubehag når de skal snakke med barn om dette.

De føler at de svikter barna og de tviler på egne evner og ferdigheter samt opplever at de blir hindret fra å hjelpe pga. stor arbeidsbelastning og at rammene ikke ligger til rette for å kunne hjelpe, sier Milde.

Deltakerne i studien rapporterte at det å ta opp barnemishandling fremkalte negative tanker og følelser og gjorde at undersøkelsesarbeidet deres ble stressende og utfordrende. Det var blant annet tøft på grunn av den følelsesmessige belastningen av å lytte til barns misbrukshistorier eller til sin egen frykt og usikkerhet over hvordan de skulle håndtere saken.

Krever kompetanse i skolen
Å ikke bli tatt på alvor eller ikke bli sett når man opplever vold i hjemmet eller på skolen er en risiko for selvmord. - Det skal være lav terskel for å spørre elever om vonde tanker og følelser. Det krever kompetanse i skolen, og vilje for tilrettelegging av kompetanseheving fra skoleledelse og ansvarlige myndigheter. Få ord eller spørsmål kan vende mørke tanker til engasjement og livslyst, dette bør være tilstrekkelig motivasjon for å søke kunnskap og ferdigheter i å kunne identifisere elever med forhøyet risiko for selvmord eller selvskading, mener Milde.

Belastninger oppleves ulikt
Vi kan ikke forutse selvmord, men det kan være signaler vi bør være oppmerksom på for å kunne hjelpe før det eventuelt er for sent. Noe som også er viktig å være klar over er at belastninger oppleves ulikt. De unges hjerner er ikke ferdig utviklet, noe som kan føre til at de krisemaksimerer og at enkelthendelser kan få store konsekvenser. Det som kan virke som bagateller for oss voksne kan virke håpløst for den unge. De kan miste perspektivet, få tunnelsyn og bare se én utvei.

- Derfor er det viktig å tørre å snakke med ungdommen dersom man kjenner en bekymring. Vi må veilede med smart og klok dialog, ikke sanksjoner og straff, da skyver vi dem fra oss, forteller Milde.

Vær oppmerksom på faresignalene
Det er et alvorlig faresignal dersom den unge søker på nett om hvordan ta selvmord. Andre faresignaler er endring av atferd, og dersom de viser en destruktiv atferd. Noen tegn er mer tydelige, det kan være at de gir vekk eiendelene sine, snakker og skriver om døden, og lager tegninger om døden. Mindre kontakt med venner, tendens til å isolere seg fra sosialt fellesskap er også en grunn til bekymring som må undersøkes videre ved samtale. Utløsende faktorer kan være at de har opplevd overgrep, ikke klare å prestere på skolen, store konflikter i familien der dialogen har låst seg, og opplev mobbing. I tillegg er tidligere selvmordsforsøk en stor risiko for selvmord.

Les også: Er det mitt ansvar å forebygge selvmord?

Hvem kan hjelpe?
Fastlege, helsesykepleier på skolen eller på helsestasjonen, psykolog, psykisk helse- og rustjeneste, legevakt eller psykososialt kriseteam i kommunen er første hjelpeinstans. Både fastlegen og kommunepsykologen kan henvise videre til Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP) eller Distriktspsykiatrisk senter (DPS) dersom det er behov for det.

En rekke organisasjoner er involvert i arbeidet med forebygging av selvmord. Enkelte av dem har støttegrupper og hjelpetelefoner.

Hjelpetelefoner og annen hjelp

Kilde: https://journals.sagepub.com/eprint/x9DdrQBbsV33r3Vx6YEN/full