Unge utenfor: Hvorfor sosiale relasjoner er avgjørende

Arbeid og skole er blant de viktigste fellesskapsarenaene vi har som samfunn. Det handler ikke bare om kompetansen man får som skal sikre fremtidig inntekt, men også om vår opplevelse av betydningsfullhet, sosial tilhørighet, personlig utvikling og identitet.

Å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med dårligere helse, og å komme inn igjen i arbeidslivet er forbundet med forbedret helse. Når vi snakker om unges deltakelse i arbeidslivet snakker vi altså om langt mer enn å oppnå økonomisk selvstendighet og spare samfunnet for trygdeutgifter. Arbeidsdeltakelse er et folkehelsespørsmål. Å slutte på videregående skole kan føre til utfordringer med å komme inn i arbeidslivet senere, da skolen ofte fungerer som en nødvendig/viktig inngangsbillett til arbeidslivet. For noen blir skolefrafall starten på et langt liv i utenforskap.

I NORCE har vi gjort en kunnskapsoppsummering på oppdrag fra KS, som sammenstiller norsk forskning på unge som står utenfor skole og arbeidsliv. Blant de viktigste risikofaktorene er psykisk uhelse og å vokse opp i familier med lav sosioøkonomisk status, spesielt det å ha foreldre med lav utdanning eller dårlig tilknytning til arbeidslivet.

I tillegg finnes en rekke andre risikofaktorer som ikke var ukjente for oss på forhånd, slik som skoleprestasjoner og familieforhold. Mens vi leste gjennom nesten 150 publikasjoner om ungt utenforskap la vi imidlertid merke til noe oppsiktsvekkende: På tvers av spørreskjemastudier og intervjustudier dukket relasjonell tilhørighet opp som en rød tråd. Dette temaet behandles fragmentert i litteraturen, og omtales eksempelvis som mobbing i én studie, omsorgssvikt i en annen, som ensomhet, manglende støtte fra lærer, eller lav relasjonell kvalitet i oppfølgingen fra helse- og velferdstjenester i andre studier.

I en av våre studier av unge på randen av uføretrygd fikk deltakerne spørsmål om hva som var årsaken til helseproblemene deres. Blant dem som brukte fritekst-svar i spørreundersøkelsen var de hyppigst oppgitte årsakene knyttet til relasjonelle problemer. Deltakerne trakk altså en klar forbindelse mellom vanskelige relasjoner og dårlig helse.

Sammenstillingen av de nevnte studiene indikerer at vi må forstå relasjonell tilhørighet, eller svak tilhørighet, som en grunntone i utenforskap. Det må forstås både som en risikofaktor, en beskyttende faktor, en konsekvens av utenforskap og en viktig ingrediens i veien tilbake til deltakelse.

Denne forståelsen styrkes av intervjustudier med unge som har funnet sin vei tilbake i arbeid eller utdanning. Hva var det som fikk livet til å snu? For mange handler det om nettopp relasjoner. Det å møte en veileder eller en annen voksen hjelper som ser dem. Å oppleve det som de unge gjerne omtaler som «normale relasjoner» eller «venneforhold» med voksne som har tro på dem og som ser forbi problemene deres, som ikke setter for høye krav, men som pusher dem til å ta noen steg videre. Som gradvis bygger opp mestringstroen og selvfølelsen de har mistet et sted på veien, og som støtter deres utvikling uten å ta over styringen. En ung person vi intervjuet i en av våre studier formulerte det slik:

«Å bli sett. Å bli møtt på en måte fra et system som er laget for at de har lyst til å høre etter hvordan du ønsker, og at du er sjefen over hva du vil gjøre og hva du vil jobbe med.»

Det er klart at mange trenger hjelp fra fagpersoner i psykisk helsevern og inntektssikring fra NAV mens de prøver å navigere veien videre i livet. Relasjoner og tilhørighet løser ikke alle problemer. Men uten det løser vi ingen.