Landbruket fyller norske elver med plast

Oss kjent er dette den første kvantitative kartlegging av plast i norske elver. Resultatene er ikke til å tvile på og gir landbruket noe å jobbe med.

Denne rapporten viser resultater fra en omfattende kartlegging av plastbiter over ca. 2 cm i elver på Vestlandet i 2019.

Etter landbruk var det mest plast fra husholdningen, mens det var minst plast som vi antar stammer fra veier. Landbruksplast dominerte også når vi tar høyde for at mange av elvene renner gjennom jordbrukslandskap.

– Resultatene viser at enkelte bønder må ha bedre rutiner for håndtering av plast, for eksempel ikke å la overskudd og rester av rundballfolie ligge ute der den er utsatt for vær og vind. Slik plast havner alt for ofte i elven, sier prosjektleder Gaute Velle i NORCE LFI, en av de som har saumfart elvebunner og elvebredder. Han fortsetter:

– Det er få grunner til at rundballfolie skal forsøple naturen, eller at dette ikke kan forebygges. Landbruksområder har nesten uten unntak en infrastruktur tilpasset maskinell transport og håndtering, og rundballene ligger der traktorer kan komme til både for håndtering av rundballer og brukt rundballefolie. Plasten kan med andre ord fraktes maskinelt tilbake til et egnet oppsamlingspunkt.

Plast kan føres til elver via bekker, flommer og vind, eller den kan være kastet direkte i elven som avfall. I elveleiet blir en del av plasten hengende fast i grener, der den utsettes for UV-belysning og temperatursvingninger, og vil bli nedbrutt i mindre biter over tid.

Plasten vil også kiles fast under steiner, og noe blir slitt ned til stadig mindre partikler av vannstrømmer og av rullende steiner. Plast som har kort oppholdstid i elven, kan også føres ned elven og havne i havet uten å brytes særlig ned underveis.

– Dersom vi skal redusere mengden plast i havet må vi også forhindre at plast kommer på avveie på land og i ferskvann. Foreløpig er det ikke utført kartlegginger som viser mengdene og kildene til makroplast i norske vassdrag, og vi har derfor lite konkret kunnskap om dette, sier Velle og forklarer metodene som er brukt:

– Studien kvantifiserer plast i 43 elver, tilsvarende en strekning på ca. 200 km elv. Kartleggingen ble utført semi-kvantitativt eller kvantitativt. Ved semi-kvantitativ kartlegging registrerte man plast etter en fem-delt skala etter tetthet av plast og ved kvantitativ kartllegging talte vi antall plastbiter, lengden på bitene, samt plastens bruksområde.

Dermed kunne mulige kilder til plastforurensningen fastslås. Elver som ble kartlagt kvantitativt ble også kartlagt semi-kvantitativt.

På Furnes i Bolstadfjorden satte man ut en storruse for å fange flytende plast fra Bolstadelva i Vossovassdraget. Her var det også landbruksplast, men denne var nå nedbrutt til mindre biter.

NORCE LFI driver forskning, overvåking, tiltak og utredninger innen ferskvannsøkologi. Vi har over 50 års erfaring, inkludert spesiell kompetanse på laksefisk og bunndyr, og på hvilke miljøbetingelser som skal være til stede for at disse artene skal ha livskraftige bestander.

Tre overordnede tiltak kan forhindre at plast havner i norske elver. Tiltakene vil ikke kreve store endringer:

1. Det må lages et regelverk som sikrer kontroll med plasten helt til den er forsvarlig håndtert. Plast bør kategoriseres som noe uønsket og naturfremmed som ikke skal havne i naturen.
2. Vi må ha gode systemer for innsamling av plast. Systemene må redusere faren for personlige tilpasninger («snarveier») som fører til av plasten havner i naturen.
3. Vi må sørge for holdningsendring gjennom å opplyse forbrukerne, bøndene og folk flest om status for og konsekvenser av plastforurensning. Vi har kommet lengre i 2020 enn at det er greit å forsøple naturen.