Det finnes få undersøkelser om sosial ulikhet i barn og unges kontakt med psykisk helsevern i Norge som også tar høyde for behov for hjelp, uttrykt ved mål på barnas symptomer på psykiske vansker.
– Noen studier av voksne viser riktignok at forbruket av helsetjenester i seg selv er størst blant dem med lavest sosioøkonomisk status, men når man tar hensyn til behovet for hjelp så viser flere studier at personer med lav sosioøkonomisk status i mange tilfeller er underforbrukere av helsetjenester, spesielt når det gjelder spesialiserte helsetjenester, sier Bøe.
– Hva trodde dere før resultatene kom?
– Som nevnt finnes det studier som har funnet antydninger til ulikhet i voksnes kontakt med psykisk helsevern knyttet til inntektsforskjeller, så vi var ikke helt sikre på hva vi skulle finne når vi så på omsorgspersoners utdanningsnivå. Vi hadde derfor ingen veldig klare hypoteser og forventinger, men basert på det vi vet om psykisk helsekompetanse (fra engelsk: mental health literacy), ville det ikke vært overraskende om foreldrenes utdanning hadde betydning for om de oppsøkte hjelp, sier Bøe.
Psykisk helsekompetanse (mental health literacy) brukes i litteraturen som en beskrivelse av hvor godt man er i stand til å ta gode valg til fordel for egen og andres psykiske helse.
– Slik kan foreldrenes utdanningsnivå være en indirekte kilde til ulikhet gjennom å påvirke hvor mye kompetanse man har om psykiske vansker, for eksempel om når man bør oppsøke hjelp og om hvor man kan få hjelp. I Norge er behandling i psykisk helsevern for barn og unge gratis, så det er ikke så sannsynlig at høy kostnad i seg selv utgjør en stor barriere mot å oppsøke hjelp, sier Bøe.