Derfor må vi snakke mer om karbonfjerning

CO₂-utslippene fortsetter å øke. Det viser det globale karbonbudsjettet, også kjent som ‘the Global Carbon Budget’. Gjennomsnittstemperaturen for 2024 var 15,1 grader. Det er varmerekord og 1,6 grader over førindustrielt nivå (gjennomsnittstemperaturen for 1850-1900).

Det betyr at 2024 ble første året med en global oppvarming over 1,5 grader.

Høres 1,5 grader kjent ut? I Paris-avtalen ble verdens land enig om å holde global oppvarming godt under 2 grader, og helst ned mot 1,5. Hensikten med å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er unngå vippepunkter i klimasystemet, altså klimaendringer som ikke kan snus tilbake. Samtidig kan det være stor forskjell på skadene, for eksempel på grunn av ekstrem nedbør, ved å holde global oppvarming til under 1,5 grader fremfor 2 grader.

De fleste klimaforskere er imidlertid enige om at målet om 1,5 grader allerede har blitt urealistisk etter mange år uten utslippskutt.

En av disse klimaforskerne er Jörg Schwinger. Han har sammen med NORCE-kollega Siv Kari Lauvset bidratt til det globale karbonbudsjettet. Han synes nyheter om rekordvarme år eller måneder er lite interessant.

– Vi vet jo at så lenge vi slipper ut CO₂, blir det varmere. Hadde det ikke vært for variabiliteten i jordsystemet, for eksempel på grunn av El Niño/La Niña, som gjør at et år iblant kan være kaldere enn året før, hadde hvert eneste år blitt varmere enn alle forrige årene, det vil si ‘rekordvarm’, sier han.

Schwinger snakker heller om noe han synes er vanskelig å formidle. ‘Carbon Dioxide Removal’, altså karbonfjerning. Schwinger og andre klimaforskere bruker forkortelsen ‘CDR’, og det gjør vi for enkelthetens skyld også i denne artikkelen.

Det snakkes mye om CDR blant klimaforskere. CDR fjerner CO₂ fra atmosfæren, enten gjennom naturbaserte løsninger som skogplanting og havalkalinisering, der du øker havets evne til å ta opp CO₂ fra atmosfæren, eller teknologiske løsninger der man fanger CO₂ direkte fra luften, kjent som ‘direct air capture’.

– Folk har gjerne en ide om at CDR kan redde oss og så trenger vi ikke å gjøre noe med våre utslipp. Sånn er det ikke. CDR er veldig dyrt og har for lite kapasitet for å gjøre noe vesentlig med dagens utslippsnivå. Først må utslippene ned – noe vi skulle ha begynt med for 30 år siden. Nå har problemet hopet seg opp de siste 30 årene. Karbonbudsjettet for 1,5 grader er nesten brukt opp. Vi har sovet i timen. Det er derfor vi snakker mye om CDR, slår han fast.

På den ene siden hjelper ikke CDR i dagens situasjon hvor utslippene er så høye som de er. Men på den andre siden vet vi at det finnes utslipp som er vanskelig å unngå. Det er her CDR blir relevant.

– I den perfekte verden kutter vi utslippene slik at vi om 20 år har nesten null utslipp. Det vil uansett gjenstår en del utslipp som er vanskelig å få vekk. For eksempel fra sementfabrikker. Her vil CDR være relevant å bruke. Men hvis man vil bruke det i stor skala om 20 år, må vi begynne å forske mer på det nå og utvikle det, slik at det er «ferdigforsket» når vi skal bruke det.

For hvert tonn CO₂ vi slipper ut, stiger temperaturen.

– Utslipp av 1000 gigatonn karbon gjør jorden omtrent 1,65 grader varmere. Denne temperaturøkningen blir der i veldig lang tid. Det er ikke sånn at man slipper ut CO₂ og så blir det varmere i en periode og så blir det kaldere av seg selv. Global oppvarming er proporsjonal til alle samlede CO₂-utslipp. Dette gjør at vi kan slippe ut en viss mengde CO₂ før vi når 1,5 gradersmålet. Når den kvoten er brukt opp, går vi over den temperaturen eller vi må redusere utslippene til null, forklarer Schwinger.

Utslipp som er vanskelig å unngå skjer for eksempel når vi produserer mat og sement. Ved sementproduksjon blir det utslipp fordi det er en kjemisk prosess som slipper ut CO₂. Det er håp om at denne typen utslipp kan fjernes med CDR, enten direkte ved utslippskilden med CCS (carbon capture and storage) eller gjennom andre metoder som skogplanting, bioenergi kombinert med CCS, eller havalkalinisering.

– I områder som har blitt avskoget, er det potensial for skogplanting. For eksempel regnskogen som har blitt avskoget for matproduksjon. Her kan det muligens plantes igjen og så kan trærne ta opp CO₂. Men da blir det spørsmål om matproduksjon. Det kan fungere i liten skala, men spørsmålet er om det fungerer i stor skala. Til slutt er det også et spørsmål om klimarettferdighet, siden de som bor i tropiske områder historisk sett ikke har bidratt mye til karbonutslipp

Schwinger understreker at vi fortsatt er i en fase der det er foreslått flere forskjellige CDR- teknologier som kan bidra til å løse klimakrisen. Men det er for tidlig å satse på en eller to, for vi vet ikke hva som virker best. Sannsynligvis må vi ta i bruk flere av CDR-metodene samtidig. Schwinger er selv involvert i to EU-prosjekter, OceanNETs and RESCUE, der han sammen med kollegaer skal simulere hvor mye fire forskjellige teknologier kan bidra til å fjerne CO2. Skogplanting, bioenergi kombinert med CCS, havavkalinisering og ‘direct air capture’ med permanent lagring under bakken.

– Vi vet at havavkalinisering fungerer. Man har for eksempel kalket vassdrag i Norge siden 1970- og 80-tallet, primært for å beskytte økosystemet mot konsekvensene av sur nedbør, men dette har også den effekten at havet tar opp mer CO₂ samtidig som havforsuringen blir mindre. Havavkalinisering er veldig dyrt og det er en rekke spørsmål knyttet til dette. Det samme gjelder for de andre teknologiene. Jeg tror det vil ta lang tid før en av disse metodene kan brukes til å ta opp betydelige mengder CO₂ fra atmosfæren, slutter Schwinger.