Kvantifisering av mikroplast i filet og organer av oppdrettslaks- sammenlikning av deteksjonsgrenser og analysemetoder

Bakgrunn:

Oppdrettsfisk eksponeres for plast i miljøet, både fra havanlegg og infrastruktur. Plast fra andre kilder kan også transporteres med havstrømmer til anleggene. En økende mengde plast i miljøet, medfører bekymring for matsikkerhet og negative effekter av plast, og et økende behov for dokumentasjon og kunnskapsbaserte råd til oppdrettere, forbrukere og myndigheter. Det er ikke etablert i hvor stor grad oppdrettsfisk akkumulerer plast i filet, hvordan denne eksponeringen skal kvantifiseres, og hvilke effekter eksponeringen har på fiskehelse og vekst 1. Tidligere dyreforsøk viser at plastpartikler kan tas opp i tarm og overføres til lever og nyrer i pattedyr (Figur 1, fra Deng et al 2) . En tidligere studie viste opptak av mikroplastpartikler av Polyvinylklorid (PVC) i størrelse 10 µm – 110 µm i rotter, marsvin, kanin, kylling og hund mus, og hund. Mennesker ble eksponert for tilsvarende partikler av potetstivelse. Opptaket av partiklene ble påvist å skje gjennom tarmveggen og transport via lymfe og blod til leveren. Mikroplastpartikler ble også funnet i cerebrospinalvæske i dyrene. I løpet av 24 timer ble noe av mikroplasten skilt ut blant annet i urinen, over lungealveolene og gjennom melk og over placenta (i hunnkjønns pattedyr) 3. Nanoplastpartikler gitt i høye konsentrasjoner i eksperimentelle forsøk ble funnet igjen i hjernevev i fisk og medførte endret adferd i fisken 4. Dette viser at overføring til vevet og gjennom velkjente sikkerhetsbarrierer som blod-hjerne og placenta-barrieren etter inntak av plastpartikler er mulig, men også at noen av partiklene kan skilles ut med tid

Nanoplast i havet er nylig påvist for første gang av CNRS 5. Slike funn, satt i sammenheng med en økende mengde plast i miljøet, medfører bekymring for matsikkerhet og negative effekter av plast. Akkumulering og effekt av plastpartikler i oppdrettsfisk har blitt en bekymring for næringen, som er opptatt av kvaliteten på sine produkter og for sitt omdømme. Vi trenger kunnskap og fakta om eksponering for mikroplast og mulige negative effekter, og det er et økende behov for dokumentasjon av nivåer i mat som kan føre til kunnskapsbaserte råd til oppdrettere, forbrukere og myndigheter.

Til dette formålet må man videreutvikle kvantitative metoder med kjemisk karakterisering for plast, med mål om å få analyser opp på nivå med akkrediterte metoder for andre uønskede stoff. Kvantifisering og kjente deteksjonsgrenser er forutsetningen for sammenlikning med andre matvarer og andre eksponeringskilder. Kunnskap kreves for å sette faglig funderte grenseverdier basert på estimater for tolerable inntak (der man ikke forventer negative fysiologiske effekter) basert på eventuelle negative fysiologiske effekter. Videre er evne til kvantifisering en forutsetning for en vurdering av effektive tiltak. Evnen til å skille polymertyper er viktig fordi det er vist at ulike polymerer kan ha forskjellige effekter i organismer 6-9.