Tidlig psykologisk intervensjon etter voldtekt - en multisenter randomisert kontrollert studie

Voldtekt og seksuelle overgrep høyner risikoen for å utvikle en posttraumatisk stressforstyrrelse (PTSD) og andre psykiske lidelser som depresjon. PTSD kjennetegnes av ufrivillige, påtrengende minner om voldtekten, kroppslig hyperaktivering, negative tanker om seg selv og andre, samt unnvikelse for alt som minner om traumet. Denne type symptomer påvirker vanligvis daglig funksjon, f.eks. redusert funksjon sosialt og i arbeid. Det foreligger mye forskningsbasert kunnskap om at traume-fokusert kognitiv atferdsterapi er effektiv behandling for kronisk PTSD, men mindre kunnskap om hvordan vi best kan forebygge PTSD etter en traumatisk hendelse slik som voldtekt. Ettersom PTSD er en vanlig konsekvens av voldtekt og medfører betydelig funksjonsnedsettelse, er forebygging av PTSD og andre psykiske problemer av stor betydning. Vi vil derfor initiere en randomisert kontrollert klinisk studie som tar høyde for å undersøke om en modifisert og tilpasset type traumefokusert kognitiv atferdsterapi (PE- prolonged exposure) kan forebygge utvikling av PTSD og andre helseplager bedre enn den psykososiale oppfølgingen som vanligvis gis på overgrepsmottak (TAU, «treatment as usual»). Primære utfallsmål er mål av PTSD symptomer (selvrapportert, se egen liste over instrumenter) 3 mnd. etter voldtekten. Sekundære endepunkter er endring i andre psykiske helseplager, kroniske bekkensmerter, samt seksuell dysfunksjon. I tillegg vil vi forsøke å identifisere faktorer (moderatorer) som kan forklare hvorfor noen pasienter har utbytte av PE, mens andre ikke. Vi vil undersøke om utvalgte sårbarhetsfaktorer (f.eks. lav sosiodemografisk status, tidligere traumer og psykisk uhelse) eller beskyttende faktorer (resiliens) har betydning for eller modererer den nytten kvinner opplever av PE vs. det ordinære tilbudet som overgrepsmottakene gir (TAU). I tillegg til selvrapportering vil vi gjennomføre klinikerbaserte intervju, samle inn spyttprøver for analyse av kortisol, samt ta aktigrafiske mål på 5 måletidspunktene i studien (pre- post-intervensjon, samt 3, 6 og 12 mnd. etter voldtekten). Pasienter som oppsøker ett av fire overgrepsmottak (Trondheim, Oslo, Sandefjord, Fredrikstad) <3 dager etter voldtekt tilbys muligheten til å delta i studien (se kapittel 4). De som samtykker til å delta fordeles tilfeldig til PE eller TAU. PE består av 4-5 behandlinger á 60 - 90 min 1-2 ganger pr. uke med oppstart <14 d etter voldtekten. Behandlingen utføres av helsepersonell ved overgrepsmottakene (sykepleiere, sosionomer, psykolog). PE har to hovedelementer: In vivo eksponering, som innebærer å konfrontere traumerelaterte situasjoner, aktiviteter og traumepåminnere som er trygge, men som har ført til engstelighet og unnvikelse etter traumet. Imaginær eksponering innebærer å fortelle detaljert om traumeminnet flere ganger sammen med en terapeut, trene med å klare å forholde seg aktivt og emosjonelt, for å bearbeide reaksjoner og uhensiktsmessige tanker om traumet. Behandlingstimene tas opp på lydfil, som pasienten skal lytte til mellom behandlingene. PE innebærer også psykoedukasjon og pusteteknikk for å regulere stress. Prosessevaluering (kvalitativ) og helseøknonomiske analyser (kobling til registre) vil bli foretatt. Nytteverdi: Prosjektet har potensial for å øke kunnskap om forebygging og utvikling av PTSD etter voldtekt, samt å øke kompetanse ved overgrepsmottakene. Sykepleiere og sosionomer vil få opplæring i PE og få veiledning underveis av psykologer. Hvis PE viser seg nyttig, kan opplæringen senere bli integrert som en del av den formelle opplæring av sykepleiere/sosionomer som jobber i mottakene. Dersom behandlingen virker og har tilstrekkelig effekt, er siktemålet å bidra til oppdaterte retningslinjer innen psykososial oppfølging av kvinner etter voldtekt. Hvis PE viser seg å være effektiv, kan vi implementere metoden i alle norske overgrepsmottak og dermed redusere behovet for spesialisthelsetjeneste