Risikokommunikasjon av usynlige farer i norske kommuner

Hvordan skal kommuner kommunisere på en god måte med innbyggerne sine om usynlige farer, som for eksempel høye radonnivåer, muggsoppsporer, asbeststøv, Legionella eller gasslekkasjer? Hva er forskjellene mellom synlige og usynlige farer, og hvilke konsekvenser kan disse forskjellene ha for risikokommunikasjon? Hva er det som gjør at det er så vanskelig å kommunisere om farer vi ikke kan se og hva bør kommunene gjøre når hendelser med slike farer inntreffer?

Dette er spørsmål vi forsker på sammen med Fjell kommune som prosjekteier, i tillegg til tre andre vestlandskommuner - Øygarden, Stavanger og Lindås. Prosjektet er finansiert av Regionalt forskningsfond Vestlandet.

Usynlige farer kan ikke oppfattes med sansene, de kan ha uklare årsaker og konsekvenser, og de kan ha mulige langtidseffekter. Vi studerer utvalgte hendelser med usynlige farer i de fire kommunene, spør de involverte om deres erfaringer, samt henter inn kunnskap fra internasjonal forskning om temaet.

Tidligere forskning viser at det er særlige utfordringer knyttet til kommunikasjon om farer vi ikke kan se. Det som i utgangspunktet skal være risikokommunikasjon får fort preg av krisekommunikasjon, som både er ressurskrevende og ofte etterlater et inntrykk av at farene er mer overhengende enn de faktisk er. Å nå fram med saklig informasjon, samtidig som en vil unngå å skape unødig uro, er en vanskelig balansegang.

Målet med prosjektet er å gjøre norske kommuner bedre i stand til å kommunisere om, og håndtere, usynlige farer. I prosjektet utvikler vi også RISIKOM - et opplæringsverktøy for kommunikasjon om usynlige farer som vil bli tilgjengelig for alle norske kommuner.