Laks tatt av oter

Oteren - en utfordring for villaksen?

Oteren er tilbake og kan være en utfordring for villaksen i enkelte elver. Det viser et merkeforsøk utført av NORCE LFI i to elver på Sunnmøre. Mens laksen i Aureelva i hovedsak unngår oteren ved å gjemme seg i kulper og en innsjø, ser forskerne at en høy andel av laksen blir spist i Søre Vartdalselva.

-Oteren er tilbake og gjør det den skal, nemlig spise fisk, sier forsker Marius Kambestad, og konkluderer med at under gitte forutsetninger kan oteren i stor grad redusere gytebestanden av laks.

Kambestad leder på vegne av NORCE LFI prosjektet Mer laks og sjøørret på Sunnmøre. Prosjektet startet i 2020 og skal gå til 2026. Det finansieres av blant andre Miljødirektoratet, Lakseelvene på Sunnmøre og Hofseth Aqua.

Bakgrunnen for prosjektet er at det blir mindre og mindre villaks og sjøørret i en del av elvene på Sunnmøre og at det ikke er noe klart svar på hva som har forårsaket den negative bestandsutviklingen.

Lene K Sortland og Cecilie I Nilsen peiler
Masterstudentene Lene K. Sortland og Cecilie I. Nilsen jobber i NORCE prosjektet. Her peiler de etter laksene som er merka. Foto: NORCE LFI

Oterprosjektet

Ett av delprosjektene det nå foreligger resultater fra fokuserer på samspillet mellom oter og laks. 30 laks i Aureelva og 30 i Søre Vartdalselva ble radiomerka om sommeren, og satt ut igjen og fulgt med peileutstyr gjennom høsten og vinteren.

I Aureelva ble 14 laks funnet døde, hvorav oteren sannsynligvis tok ni, men kun fire laks ble tatt av oter før de fikk gytt. I Søre Vartdalselva fant forskerne 24 av de merkede laksene døde på land i løpet av høsten, og kun én overlevde frem til gytetiden var over.

Forklaringen på de ulike resultatene for de to elvene er sannsynligvis elvenes karakter. Aureelva har store kulper og en innsjø der laksen kan unngå oteren, mens Søre Vartdalselva er en liten og grunn elv der laksen trolig har mindre mulighet til å gjemme seg. Dette funnet kan ha overføringsverdi for en rekke andre elver der oteren nylig har kommet tilbake.

Oteren var utrydningstruet i Norge og ble totalfredet i 1982. På Vestlandet var den på det tidspunktet mer eller mindre helt borte, mens den var mer tallrik i Nord-Norge. Siden den gang har den spredt seg sørover og er nå godt representert på Sunnmøre. I denne regionen er konfliktnivået mellom elveeierlag og oter nå høyt, ettersom mange mener at oteren er en viktig årsak til negativ utvikling i laksebestandene.

Otertatt hannlaks pluss radiomerke
Otertatt hanlaks pluss radiomerke. Foto: NORCE LFI

Flere trusler

Reetablering av oter er ikke eneste utfordring for villaks og ørret. Oppdrettsnæringens fremvekst med spredning av lakselus og rømt oppdrettslaks truer mange bestander, samtidig som bestander i Sør-Norge generelt har opplevd en reduksjon i sjøoverlevelse.

I tillegg vet vi at menneskeskapte inngrep som kanalisering og kraftutbygging i elver har svekket mange bestander av laks og ørret. Oterens tilbakekomst langs kysten av Vestlandet skjer dermed i en tid der mange fiskebestander er mindre robuste enn tidligere, og dermed trolig også mer sårbare for predasjon.

Det store spørsmålet nå er hvordan man skal kunne tilrettelegge for sameksistens mellom fisk og oter og samtidig ivareta lokale interesser som laksefiske.

Nå ønsker NORCE LFI å diskutere situasjonen med Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Miljødirektoratet og elveeierlagene. Målet er å bidra til en kunnskapsbasert forvaltning i denne regionen ved å presentere de siste funnene fra prosjektet. Samtidig fortsetter også arbeidet med å kartlegge bestanden av oter for å bedre forstå i hvilken grad oteren påvirker fiskebestandene.