Kommunene sliter med å kommunisere usynlige farer

Flere kommuner er usikre på hvordan de skal informere innbyggerne om farer man ikke kan oppfatte med sansene. De er redde for å skape unødvendig frykt. Nå ønsker de mer kunnskap om usynlige farer og risikokommunikasjon.

Sist oppdatert: 24. aug. 2020
Publisert 24. aug. 2020

Usynlige farer er farer vi ikke kan se, lukte eller ta på. Eksempler på usynlige farer kan være stråling som radon, mikroorganismer som muggsopp og legionellabakterier, virus som korona eller stoffer som asbest og gass. Usynlige farer kan altså ikke oppfattes med sansene, de kan ha uklare årsaker og konsekvenser, og de kan ha forsinket skadeeffekt.

- Blant annet var det en del vestnorske kommuner som hadde høye radonverdier, og de synes det var vanskelig å kommunisere dette til innbyggerne på en god måte, forteller NORCE-forsker, Ruth Østgaard Skotnes.

I et prosjekt har NORCE-forskere sett på seks ulike hendelser som har involvert risiko- og krisekommunikasjon om usynlige farer i fire norske kommuner i løpet av de to siste tiårene.

- Vi fant at flere kommuner hadde utfordringer med å kommunisere usynlige farer. De er blant annet redd for å skremme innbyggerne, i tillegg kan administrasjonen i kommunen og innbyggerne noen ganger ha ulik oppfatning og forståelse av risiko. Dette kan føre til usikkerhet og konflikter, sier Skotnes.

Det er krevende å kommunisere mulige fremtidige hendelser og hendelser som ennå ikke har utviklet seg til en krise, såkalt risikokommunikasjon. Det kan ofte være enklere å kommunisere hendelser som allerede har inntruffet og blitt til en krise, såkalt krisekommunikasjon. Men også denne typen kommunikasjon blir utfordrende i krisesituasjoner som er preget av mye usikkerhet, slik som den nåværende koronakrisen.

Bekymret for barna

Usynlige farer skape ekstra mye frykt dersom barna blir rammet.

- For eksempel kan det være at vi ikke er så opptatt av radonmåling i eget hjem, selv om dette er anbefalt. Men det skaper frykt hos foreldrene dersom det er høye radonmålinger der barna oppholder seg. Dette har Fjell kommune erfart da de hadde høye radonverdier i en skole og en barnehage for noen år siden, forteller Skotnes.

Viktige anbefalinger fra forskerne er at dem som er ansvarlige for risiko- og krisekommunikasjon skal ta innbyggernes frykt på alvor. Det er viktig å skape tillit ved å være ærlig og åpen.

- Dette er kanskje spesielt viktig når det gjelder usynlige farer, fordi jo mindre vi vet om en fare, desto mer må vi stole på andre til å ta avgjørelser, og jo mer vil våre vurderinger om risiko bli et spørsmål om tillit, sier Skotnes.

Ulik oppfattelse av risiko

Vi mennesker har ulik oppfatning av risiko og vi reagerer ulikt. Folk kan være likegyldige overfor en alvorlig risiko og må bli varslet, folk kan være opprørt over en liten risiko og trenger å bli beroliget, og andre ganger kan folk være opprørt over en fare som faktisk utgjør en alvorlig risiko og trenger å bli veiledet.

Stavanger kommune har erfart disse ulikhetene i oppfattelsen av risiko, blant annet da det ble funnet muggsopp ved en skole. Basert på en tilstandsrapport oppfattet administrasjonen i kommunen ikke dette som et stort problem, mens foreldre mente det var alvorlig.

- Da skar det seg i kommunikasjonen. Denne ulikheten i hvordan vi oppfatter og forstår risiko, kan det bli konflikt av. Det er også slik at noen aksepterer at det finnes risiko, for eksempel litt asbest, bare ingen må bore i veggene, mens andre synes det er helt uakseptabelt, forteller Skotnes.

Forskerne mener at ansvarlige for risikokommunikasjon trenger en bedre forståelse av folks bekymringer og oppfatninger av risiko. Kommunene bør forsøke å involvere de berørte og befolkningen og legge til rette for dialog, skape møteplasser og lytte til eventuelle bekymringer.

- Et godt råd er å ta bekymringen og frykten på alvor, selv om man selv ikke vurderer faren som en stor risiko, sier Skotnes.

Endringer skaper bekymring

I noen kommuner opplevde de at det oftest var endringer som kunne gjøre innbyggerne redde. Når innbyggerne hadde levd med for eksempel et gassanlegg i flere tiår ble de vant til det, på samme måte som man blir vant til å kjøre bil og ikke reagerer på risikoen. Da bekymrer ikke folk seg lenger og tenker ikke på at det kan være farlig. Men kommer det noe nytt, som for eksempel en ny strømlinje som skal gå over huset, blir folk bekymret.

Bilde Ruth Østgaard Skotnes NORCE
NORCE-forsker, Ruth Østgaard Skotnes, anbefaler ansvarlige for risikokommunikasjon å sette seg bedre inn i folks bekymringer og oppfatninger av risiko.

Personavhengig og uformelt

Forskerne fant at kommunikasjon om farer i kommunene var svært personavhengig og avhengig av risikoforståelsen til enkeltindivider i kommunen. Flere av kommunene hadde lært mye fra tidligere hendelser, men det ble ofte uformelt og erfaringene ble ikke skrevet ned. Dette kunne gjøre det vanskelig når roller ble skiftet ut, fordi man da måtte starte helt på nytt.

Etterlyser strategier

NORCE-forskerne har gjennomført prosjektet i samarbeid med Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, og kommunene Fjell (nå Øygarden kommune), Stavanger, Øygarden og Lindås (nå Alver kommune).

Noen av kommunene etterlyste verktøy som kunne hjelpe dem i spesifikke tilfeller med usynlige farer, og forsknings- og erfaringsbaserte strategier for kommunikasjon om usynlige farer. Dette ble gjort ved å samle, formalisere og generalisere de erfaringene som finnes i et utvalg vestnorske kommuner, og forankre disse i relevant forskning.

- De usynlige farene vi har studert i vårt prosjekt er alle helserelaterte. Det er radon, mugg, asbest og gass. Vi tok med gass som en usynlig fare fordi dette er relevant for to av kommunene som er med, forteller Skotnes.

I Øygarden kommune ligger gassanlegget Kollsnes, og i Alver kommune finner vi Mongstad gasskraftverk.

- Kunnskapen fra prosjektet kan overføres til andre typer usynlige farer og til andre kommuner enn de som var med i prosjektet, forteller Skotnes.

Informasjon og råd

Per i dag finnes det ikke formelle og detaljerte rutiner og strategier for kommunikasjon relatert til usynlige farer i disse kommunenes ulike planverk.

Det finnes ulike veiledere for kommunikasjon som er ment for offentlig sektor, men disse er imidlertid overordnede og generelle.

Erfaringer fra blant annet Sverige har vist at det vil være behov for ulike strategier, avhengig av en kommunes størrelse og ressurser. I stedet for å utvikle en felles strategi for kommunikasjon om usynlige farer i norske kommuner har forskerne derfor heller lagt vekt på å gi informasjon og råd som kommunene og andre aktører kan benytte seg av ved oppdatering og utvikling av sine allerede eksisterende strategier og planer.

Opplæringsverktøy for kommunene

Opplæringsverktøyet RISIKOM ble utviklet for å gjøre norske kommuner bedre i stand til å kommunisere og håndtere usynlige farer.

RISIKOM er laget for alle som kan få et ansvar for kommunikasjon om en usynlig fare i en kommune, som for eksempel kommunikasjonsansvarlige, helsesjefer, bedriftshelsetjenesten, rådmenn, bygningsansvarlige, eiendomssjefer, beredskapsansvarlige, rådgivere, rektorer, barnehageledere, vaktmestere, og så videre. Opplæringsverktøyet kan også være relevant for andre ansvarlige for risiko- og krisekommunikasjon i både offentlig og privat sektor.

Opplæringsverktøyet blir tilgjengelig på KS Læring for alle norske kommuner og fylkeskommuner og består av videoer, informasjonsark, gruppeoppgaver og veiledningshefte. Verktøyet er også tilgjengelig på prosjektsiden.

Les mer om prosjektet Risikokommunikasjon av usynlige farer i norske kommuner

Se videoene på YouTube

Innholdet i RISIKOM er utarbeidet av forskere i NORCE. Gruppen har bestått av Ruth Østgaard Skotnes (prosjektleder), Kåre Hansen og Anne Vatland Krøvel.

Les rapporten fra prosjektet.

Prosjektet ledes av NORCE og Øygarden kommune er prosjekteier. Prosjektet er finansiert av Regionale Forskningsfond Vestlandet.