Halvparten av fosterforeldre beskriver at ungdommen har blitt bedre etter tjenestekontakt

Mange unge som bor i fosterhjem har behov for hjelp og oppfølging. Likevel opplever bare halvparten av fosterforeldre at ungdommen har blitt bedre etter å ha vært i kontakt med hjelpetjenestene.

Sist oppdatert: 2. nov. 2020
Publisert 2. nov. 2020
COLOURBOX44479240 1200
En betydelig del av fosterforeldrene opplevde problemer med å motta tilstrekkelig med relevant informasjonen om ungdommen. (

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

)

- Det er mange som har opplevd bedring, men jeg skulle likevel ønske at det var flere, sier Marit Larsen ved NORCE Helse, som er stipendiat i prosjektet Ung i Fosterhjem, en femårig oppfølgingsstudie.

Unge i fosterhjem har oftere psykiske plager enn andre, og fosterfamilier har et stort behov for hjelp fra kommunale tjenester som barnevern og spesialisthelsetjenester som psykisk helsevern for barn og unge (BUP).

Forskere har derfor undersøkt hvordan fosterforeldrene til 290 ungdommer i alderen 11-18 år opplever kontakten med tjenestene og om ungdommene får det bedre.

Ikke nok informasjon om barnet

En betydelig del av fosterforeldrene opplevde problemer med å motta tilstrekkelig med relevant informasjonen om ungdommen. De var heller ikke helt fornøyde med samarbeidet og koordineringen mellom tjenestene.

- Fosterforeldres erfaringer med å ikke få tilstrekkelig informasjon om barnet kan handle om at barnevernet mangler utdypende informasjon om ungdommene eller om at de praktiserer en streng tolkning av taushetsplikten. Dersom det handler om manglende informasjon kan gode prosedyrer for grundig og standardisert kartlegging i barnevernet være til hjelp. Dersom man har kartlagt barnets historie og fungering kan man gi bedre informasjon til fosterforeldrene, og det er også lettere å koble på de riktige tjenestene. Det er naturlig at det er barnevernet som koordinerer arbeidet mellom de involverte tjenestene, sier Larsen.

At det er et godt samarbeid mellom tjenestene er spesielt viktig for høyrisikogrupper som unge i fosterhjem som ofte er avhengige av samtidige tjenester fra forskjellige tilbydere.

Forskerne spurte fosterforeldre hvor ofte ungdommen, eller de selv på vegne av ungdommene, hadde hatt kontakt med følgende tjenester de siste 2 årene: BUP, skolehelsetjenesten, PPT, fastlegen, helsestasjon for ungdom, barnevernet og spesialundervisning. Fosterforeldrene ble også bedt om å beskrive erfaringene sine med den tjenesten de hadde hatt mest kontakt med. For de fleste var dette barnevernet eller BUP.

Fosterforeldre som evaluerte barnevernet rapporterte oftere bedring i ungdommens funksjon sammenlignet med fosterforeldre som evaluerte BUP.

- At ungdom som hadde vært mest i kontakt med barnevernet oftere opplevde bedring i fungering var overraskende. Dette fordi spesialiserte psykiske helsetjenester formelt har den høyeste terapeutiske kompetansen, sier Larsen.

Tilgjengelighet er viktig

Et stort flertall av fosterforeldrene mente at klinikerne snakket på en måte som var lett å forstå. De svarte også at de hadde tillit til klinikernes kompetanse. Videre var fosterforeldrene som hadde hyppig kontakt med tjenestene og som hadde kort ventetid for kontakt mest fornøyd med tjenestene.

- Vi ser at tilgjengelighet er viktig for fosterforeldrene. Dette er som forventet og helt grunnleggende, forteller Larsen.

Fosterfamiliene var i gjennomsnitt i kontakt med tre ulike tjenester. Omtrent 80 % rapporterte at de enten ikke ventet på tjenesten eller ikke måtte vente lenge. Fosterforeldre som evaluerte barnevernet hadde kortere ventetid sammenlignet med fosterforeldre som evaluerte BUP.

- Denne forskjellen virker rimelig, ettersom henvisninger er nødvendige for å motta spesialiserte psykiske helsetjenester, sier hun.

Noen blir ikke bedre

Til tross for en generell positiv oppfatning av tjenestene for fosterbarnet sitt, rapporterte omtrent 40 % av fosterforeldrene ingen endring i ungdommens tilstand eller funksjon, og omtrent 5 % rapporterte at de hadde blitt dårligere.

- Det er svært viktig å evaluere tiltakene for å vurdere om familiene får den hjelpen de har behov for. Dette er viktig for å kunne justere tiltakene underveis, slik at flere kan oppleve bedring, sier Larsen.

Totalt sett rapporterte fosterforeldrene om positive tjenesteopplevelser, noe som er i tråd med funn i befolkningen generelt - de fleste foreldre er fornøyd med helse- og sosialtjenester til barna sine.

Yngre barn mer fornøyde

Fosterforeldrene som hadde omsorg for yngre ungdommer er mer fornøyd enn dem som har omsorg for eldre ungdommer.

- En forklaring kan være at tjenestene er bedre tilpasset yngre enn eldre ungdom. Alternativt kan det være at fosterforeldre er mer involvert i tjenester dersom barna er yngre, og derfor har mer positive opplevelser med tjenestene, sier Larsen.

Fosterforeldre som hadde hatt ungdommen boende hos seg lengre og som hadde ungdommer med mer psykiske helseplager rapporterte dessuten om mindre bedring.

- Dette viser igjen at det er viktig å evaluere tjenestene som tilbys familiene, for å sikre at også de med lengre botid og større vansker får den støtten de trenger og opplever bedring, mener Larsen.

Fosterforeldres perspektiv

- Da ungdommene selv ikke har svart på delen av undersøkelsen som handler om tjenesteerfaringer, så vet vi ikke om ungdommene har samme oppfatning som fosterforeldrene. Likevel er fosterforeldres opplevelser viktige i seg selv, da de har en viktig rolle i å støtte en positiv utvikling hos ungdommene, sier Larsen.

Vi vet lite om hvordan fosterfamilier i Norge og andre europeiske land opplever tjenestene de mottar. Eksisterende kunnskap om fosterforeldres opplevelser er overveiende fra USA, og det er ikke gitt at denne kunnskapen er anvendelig i europeisk og norsk sammenheng.

Les hele publikasjonen her