Enslige mindreårige flyktninger klarer seg forbausende bra til tross for traumer

Flere kunne vært diagnostisert med PTSD, viser ny delstudie fra samarbeidsprosjektet «Veien til selvstendighet». – Likevel er de som alminnelige ungdommer som får seg jobb på Kiwien, går på skole og begynner på sykepleien, sier sjef for enslige mindreårige flyktninger i Bergen.

Sist oppdatert: 30. mar. 2022
Publisert 12. jan. 2022

«Veien til selvstendighet» er et samarbeidsprosjekt mellom Barneverntjenesten for Enslige Mindreårige Flyktninger i Bergen kommune og Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, ved NORCE Norwegian Research Centre. Prosjektet har siden 2018 jobbet for å bidra til økt kvalitet i tjenestene som enslige mindreårige flyktninger mottar etter bosetting i norske kommuner.

Les mer på NRK.no: - Behrouz kom til Norge som 17-åring.

Traumer knyttet til krigsopplevelser

Forsker Ingrid Kvestad og kolleger har i en ny delstudie fra prosjektet sammenlignet traumehistorikken til bosatte enslige mindreårige flyktninger med ungdom i fosterhjem.

Resultatene viser at enslige mindreårige flyktninger som er bosatt i Bergen kommune bærer med seg traumer som i snitt er flere og av en annen type enn unge i fosterhjem for øvrig.

Flere unge i fosterhjem enn enslige mindreårige flyktninger har symptomer som tilsvarer en PTSD-diagnose. Enslige mindreårige flyktninger har likevel et generelt høyt symptomnivå, men ikke så høyt at det tilsvarer en diagnose.

- Dette betyr at de enslige mindreårige flyktninger på mange måter går rundt med symptomer som kan gi de utfordringer, men ikke så mye at de ville fått en klinisk diagnose, sier Kvestad.

De enslige mindreårige flyktninger forteller i større grad enn unge i fosterhjem for øvrig om gjenopplevelsessymptomer, slik som vonde drømmer eller opprørende tanker eller bilder (flashback) av tidligere opplevelser.

Studien er publisert i European Journal of Child and Adolescent Psychiatry i et samarbeid mellom NORCE, Bergen kommune, Universitetet i Bergen og Folkehelseinstituttet.

- Enslige mindreårige flyktninger har større trykk på symptomer som handler om gjenopplevelse, flashback, mareritt og påtrengende tanker. At du sitter helt vanlig i sofaen og plutselig kommer det tanker du ikke vil ha. De er gjerne knyttet til helt enkeltstående opplevelser som for eksempel eksplosjoner eller andre krigsopplevelser. Dette er alvorlig nok og kan hemme de, men man vet faktisk en del om hvordan dette behandles, sier Kvestad.

Kvestad forteller at forskere har funnet lignende resultat i Tyskland.

- Dette støtter opp under våre resultater og viser at dette kan være et mønster, sier Kvestad.

Forbauset over omfanget

Sølve Randal er sjef i Barnevernstjenesten for enslige mindreårige flyktninger i Bergen kommune og forteller hvordan denne forskningen blir brukt i tjenesten. Både forskeren og barnevernsjefen ble forbauset over hvor høyt symptomtrykk de enslige mindreårige flyktningene beskrev.

- Det vi ble overrasket over ute i tjenestene var omfanget av traumer. For disse ungdommene fortoner seg jo som alminnelig ungdom. De går på skole, får seg jobb på Kiwien, og begynner på sykepleien. Jeg synes det er imponerende hvordan de klarer seg til tross for denne belastningen, som vi nok ikke har tenkt så mye på i det daglige. For ute virker det ikke som de er så veldig preget av det, som gruppe altså, sier Randal.

Men de mestrer jo livet?

Barnevernsjefen forteller at de står i mange dilemmaer i det daglige.

- Veldig mange vil legge ting bak seg, og vil skåne andre. Det er menneskelig at når vi har vært utsatt for noe veldig krevende, så ønsker vi å ikke snakke om det. Det er helt typisk. Det disse ungdommene har opplevd er heller ikke lett tilgjengelig materiale, og før var vi nok ikke så veldig god på å snakke om det som var virkelig vanskelig. Skal man gå inn i det om ungdommene mestrer livet? Skal mange forfølge det? Går det fint nå? Jeg ser at du kanskje trenger noen å snakke med? Det er sånne dilemmaer man sitter i, og der må den enslige mindreårige flyktningen sitte i førersetet, for man kan ikke gjøre opp regning uten vert, sier Randal.

Vært litt for forsiktige

Både Kvestad og Randal sier at det som da kreves er varme, tilgjengelige, sensitive og opplyste voksne.

- De trenger de nære relasjonene med voksne som er på tilbudssiden. «Hvis du skulle få bruk for å snakke om det, så er vi her». Våre medarbeidere er godt skolerte, og så skal vi heller ikke presse. Mye forskning viser at mange opplever bedring av seg selv på en naturlig måte, men mange trenger også hjelp. Og det er ikke sikkert symptomtrykket hos de enslige mindreårige flyktningene går ned over tid, men at dette er noe de må finne måter å leve med. Vi har hatt økt fokus og kompetanse på det, og for noen enkeltungdommer har vi åpnet dialogen, fordi de i etterkant av studien har sagt det var godt å snakke om det de har opplevd. De har sagt «dette vil jeg snakke om». Tidligere har vi kanskje vært litt for forsiktig, sier Randal.

Siden 2018 da «Veien til selvstendighet» ble opprettet er det gjort endringer underveis i tilbudet til de enslige mindreårige flyktningene.

- Denne forskningen er utviklet veldig nært brukerne. Vi fikk korrigert masse da vi piloterte studien på voksne som tidligere har vært enslige mindreårige flyktninger. Det vi har gjort nå er å få gruppestemmen frem, sier Randal og også gjort justeringer av tilbudet i henhold til denne stemmen.

Ingrid Kvestad foto rune rolvsjord
Forsker Ingrid Kvestad (Foto: Rune Rolvsjord)